Det er få ting som både er bra for hodet, lommeboka og miljøet. Bokdeling er et slik ekte kinderegg. Du gir rett og slett bort bøkene du ikke lenger trenger.
Jeg har tidligere gitt bort alle DVD-platene mine (nesten). Men selv om jeg lever så digitalt jeg kan, har jeg ennå ikke tatt skrittet fullt ut. Den gode gamle papirboka fyller noen hyller i stua.
Bøkene trenger ikke støve ned. Det er bare å innrømme det: De færreste titlene kommer du noensinne til å lese igjen. Derfor ble jeg glad når jeg oppdaget at naboen hadde lagt frem en stabel i trappeoppgangen (bor i blokk), nærmere bestemt ved postkassene.
Vær så god forsyn dere, disse bøkene trenger jeg ikke lenger, stod det på en liten lapp.
Dermed sikret vi oss Ungdom av Arild Nyquist, samt Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Ikke dårlig. Kanskje burde jeg også plukket med meg en bok om hvorfor alle hater USA, men vi følte det var greit at andre også fikk være med på moroa. Et par dager senere var alle bøkene borte. 7-8 stykker.
Vi kommer til å gi bort noen bøker tilbake. Som nyvalgt styremedlem i borettslaget mitt skal jeg foreslå at vi lager en byttekasse, eller noe lignende. Ta av hjertens lyst.
En annen mulighet er å delta i det verdensomspennende initiativet BookCrossing, der man merker bøkene med ID-nummer og følger ferden videre.
Du kan også legge igjen bøker i det offentlige rom etter eget ønske. Da er det lurt å unngå skoler og restauranter, ettersom de har en tendens til å ta vare på dem i håp om at eieren kommer tilbake, påpekes det i denne diskusjonstråden på Facebook.
Hvorfor ikke legge igjen bøker på flyplassen eller i hotellets lobby i forbindelse med reise? Da blir håndbagasjen din lettere å drasse på hjemover…
Har akkurat skaffet meg verdens kuleste klokke. Dette er virkelig et stykke ingeniørkunst jeg er stolt av å bære på armen.
Klokken er laget av amerikaneren David Forbes og består av to stykk nixierør. Disse gløder opp og viser klokkeslettet når armen vris i en bestemt vinkel, typisk 45 grader. Først viser den timen, deretter minutter og til slutt sekundene. En svak elektrisk summing kan høres når katoderørene fyrer opp.
Programvaren som styrer klokken er utgitt under en åpen GPL-lisens. Dermed kan klokken omprogrammeres, selvfølgelig gitt at man har det rette utstyret for å koble seg til komponentene.
Dette er den samme klokken som Apple-gründer Steve Wozniak går rundt med.
Han elsker denne oppfinnelsen, og det er lett å se hvorfor. Den vekker oppmerksomhet, og folk lurer på hva dette er for noe. Det digre chassiet er laget av forsterket aluminium av den typen man finner i flyindustrien.
Helt siden jeg intervjuet Woz i fjor har jeg vært hekta. Men lenge var produsenten utsolgt for noen av de nødvendige delene. Da Cathode Corner endelig åpnet for nye bestillinger i mars var jeg rask med å bestille, men det tok ytterligere to og en halv måned før pakken kom frem.
Klokken koster 395 dollar pluss frakt på 35 dollar. I tollen ble jeg avkrevd 700 kroner, så til sammen kostet herligheten meg om lag 3500 kroner. Helt klart verdt både den lange ventetiden og prisen. Det er neppe noen i Norge som har maken?
For å si det med ordene til nettstedet Engagdet:
«A timepiece such as this could make grown geeks cry.»
Overskriften sier alt. Hvorfor i all verden sluttet Skandiabanken med bilde på visakort? Har vært kunde der i snart ti år. Ansiktet mitt har alltid prydet kortet. Men ikke da jeg nylig ble påtvunget oppgradert kort med chip.
Nå er jeg ID-løs.
For lenge siden var det viktig med gyldig legitimasjon. For å komme inn på byen og slikt. Kan ikke si jeg plages av spørsmål om jeg er gammel nok til å drikke lenger. Men fortsatt har jeg behov for leg. For eksempel når jeg skal hente pakker på posten.
Derfor spurte jeg i dag om jeg kunne få Postens id-kort. Men, neida. “- Det har vi sluttet med”, fortalte damen i skranken.
Ikke har jeg lappen heller. Så da sitter jeg igjen uten annen gyldig id enn passet mitt. Skal jeg gå rundt med det i lomma, liksom? Argh.
Ringte forresten Skandiabanken og luftet min frustrasjon. Bilde på kortet er nyttig både som id, samt som en liten ekstra beskyttelse mot misbruk.
- De færreste banker i utlandet tilbyr bilde på kortene, ble jeg fortalt. Samtidig innrømmet kundeservicemannen at mange av kundene deres hadde bedt om det samme som meg. Han sa også at de loggførte alle slike ønsker.
Ta kontakt med banken din og mas du også! Det er rett og slett idiotisk at betalingskort ikke skal ha bilde av den rettmessige eieren.
Etter å ha blogget at disketten lever kom jeg på at jeg har spart noen selv. 52 stykk for å være helt nøyaktig.
En gang hadde jeg tusenvis av disketter og ikke mindre enn fire diskettstasjoner. Dette er alt som er igjen av mange år som ivrig Amiga-entusiast og aktivt medlem av et slags undergrunnsmiljø kjent som demoscenen.
To støvete tårn. Hva inneholder de? Skal vi se:
* Viktige Amiga-programmer som Xcopy (for å kopiere disketter), musikkprogrammet Protracker og filbehandlingsprogrammet Directory Opus er blant de jeg har tatt vare på.
* Et knippe demoer (tenk musikkvideo, der effektene er programmert, grafikken er tegnet piksel for piksel i Amiga-programmet Deluxe Paint med tilhørende 4-kanalers lydspor, også det laget på Amiga).
**** I dag kan mange av disse demoene oppleves på Youtube. For eksempel 20 år gamle Mental Hangover fra Scoopex, Enigma av Phenomena (digger fortsatt musikksporet fra denne!) og Desert Dream (del 2) av den danske gruppa Kefrens.
Sistnevnte vant demokonkurransen på The Gathering i Skedsmohallen i 1993. Jeg var så klart til stede 
Faktisk var jeg på alle TG-ene de første ti årene.
* Ellers har jeg spart på en rekke produksjoner som min egen demogruppe (“Stone Arts”) laget, inkludert diskettavisa vi utga. Med tanke på senere karrierevalg er det artig å tenke på at jeg var redaktør for diskettavisen ”Headline” som fjortis tidlig på nittitallet. Stone Arts vant blant annet 40 kilobyte intro-konkurransen på The Gathering i 1994. Flere av gruppas medlemmer ble ansatt som spillutviklere på Funcom.
Har ikke helt hjerte til å kvitte meg med disse diskettene. På loftet ligger det dessuten to Amiga-maskiner. Har både en A500 og en A1200.
Kanskje burde jeg heller gjenbruke dem som blomsterpotter? (Takk til @Eterg for tipset!)
Meldingen om diskettens død gikk nylig verden over. Sony kunngjorde at de ikke lenger ville selge 3,5 tommers disketter i det japanske markedet.
Helt død er den ikke. Faktisk lever disketten i beste velgående.
Sony hadde riktignok 70 prosent av markedet, men andre produsenter som Imation (tidligere 3M) og Maxell har ingen planer om å slutte å lage disketter, ifølge CNN.
Dermed kan Helsedirektoratet og norske fastleger puste lettet ut. Selv i 2010 er de avhengige av diskettene for distribusjon av pasientlister. Hvert år postlegges 48.000 disketter til norske leger, har E24 funnet ut.
Ja, hvem trenger vel “nymotens” teknologi som internett og nettdistribusjon? Jeg bare trykker litt på EDB-maskinen og sender avgårde magnetiske platelagre som rommer ufattelige 1,44 megabyte per stykk. Plass til plenty med pasientlister der. Så får gutta i Posten Norge rørt litt på beina i samme slengen.
Norske helsemyndigheter er ikke alene. 3,5-tommers floppy brukes fortsatt i stor utstrekning, blant annet i India og andre utviklingsland. Mange sitter på pc-er og servere der disketten er helt nødvendig, enten som bootdisk eller som eneste mulighet for å oppdatere BIOS.
… Dette minner meg på at jeg har et knippe Amiga-disketter liggende selv. Blogger straks om hva de inneholder!
Siste kommentarer: