Hvordan unngår journalister å kaste seg over samme sak som kollegaen?
Tror du det skyldes morgenmøter der en redaktør eller utgavesjef bestemmer hva som skal dekkes, og av hvem? Ikke nødvendigvis.
Uansett hvor velsmurt en redaksjon er, må man samarbeide. Det kan løses må mange vis. Møter er nevnt, men det er lite effektivt. Hos oss står lynmeldinger sentralt. Det gjør det mulig å kommunisere uansett om deler av redaksjonen jobber hjemmefra, sitter på kontoret eller er ute på reportasje.
Men enda mer sentralt er en enkel funksjon kalt Fangstomaten, som er bygget inn i vår egenutviklede publiseringsløsning.
Den består av to enkle lister: en med forslag til saker (inkludert relevante lenker), og en oversikt over artikler som er på vei. Hver journalist kan med et enkelt klikk plukke en sak fra forslagslisten. Da flyttes den over til oversikten med kommende saker, slik at alle i redaksjon lett ser hva de andre jobber med.
Har det likevel hendt at flere skriver om samme nyhet? Ja, dessverre, men heldigvis skjer det svært sjeldent, og bare hvis noen har glemt å legge inn hva de jobber med.
Natt til tirsdag i forrige uke ble kontoen min tømt av svindlere. Halv seks om morgenen ringte banken og fortalte om «mistenkelige transaksjoner» på Visa-kortet mitt som ikke passet med mønsteret for mitt kortbruk. Det var snakk om et par kjempestore transaksjoner foretatt på WalMart i USA. Saldoen min stod plutselig i 32 øre.
Selv var jeg i Norge og hadde kortet i behold, så hva som egentlig skjedde vet jeg ikke. Men noen må åpenbart ha kopiert kortet mitt, og sannsynligvis har dette skjedd under ferien min til New York i forrige måned.
Uansett, en ganske uhyggelig opplevelse. Mye kan skrives om den manglende sikkerheten bankbransjen har lagt inn i kortsystemene, men det får jeg spare til en annen anledning.
I stedet vil jeg berømme Skandiabanken for å meget raskt ta kontakt med meg, slik at kortet ble sperret, og informere meg om hva jeg måtte gjøre for å opprette en reklamasjonssak overfor Visa.
For å sikre at kortsvindlerne ikke fortsetter å tømme kontoen min i fremtiden, bestilte jeg meg nytt bankkort på en helt annen bankkonto. Den gamle vil aldri mer bli brukt. En journalistkollega anbefalte meg å gjøre dette som en ekstra sikkerhet, fremfor å åpne nytt kort på gammel konto.
Det skal nemlig være mulig å tappe bankkort for mindre beløp også etter sperringer, f.eks i offline-sentraler, som parkeringshus og drosjer o.l. Den gamle kontoen min er nå nullet, så dermed slipper jeg å bekymre meg for slikt.
I dag fikk jeg dessuten alle pengene fra Visa tilbakebetalt, med følgende melding fra banken: «Utbetalingen er foretatt under forutsetning av at misbruket ikke skyldes grov uaktsomhet fra Deres side». Håper og tror det er siste ord i denne saken.
Det var slitsomt å klare seg en uke uten betalingskort, og særlig nå midt i shoppingkaoset før jul.
I årvis har jeg drømt om å reise til New York, byen som ruver over alle andre. Uten å ha sett annet en bilder og film derfra, har jeg likevel ingen problemer med å tro David Letterman når han støtt og stadig proklamerer at han lever i «the greatest city in the world».
Så overraskelsen var stor da det viste seg at muttern ville være med. Plutselig falt noen brikker på plass, og det åpnet seg en mulighet til å dra. I morgen reiser vi, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri før har gledet meg mer til å reise noe sted.
Vi har mange, mange planer. Antakelig rekker vi neppe innom alt jeg forestiller meg. Meningen er da heller ikke å stresse rundt som japanske turister, som bare kikker kjapt gjennom kameralinsene før de flokker videre.
Nei, jeg vil kjenne på New York-stemningen, la meg forføre av omgivelsene og bare oppdage nye ting. Men klart, vi må innom en del kjente landemerker: Ground Zero, Rockerfeller Center, Wall Street, Empire State Building og Flat Iron. Skal naturligvis innom det lille som er igjen av Little Italy, må få sett Chinatown og Central Park og mye annet. Vi skal bo i Brooklyn. Det tror jeg blir bra, ikke minst på grunn av fotomulighetene fra Brooklyn Heights over mot Manhattan Skyline. Og visstnok byens beste pizza på Grimaldis.
Dessuten har jeg bestilt billetter til broadway-showet The Merchant in Venice, med selveste Al Pacino i hovedrollen. Utrolig nok skal vi få oppleve USAs beste skuespiller live fra femte rad!
Det blir nok noen overraskelser underveis også. Mistenker at mamma har bestilt helikoptertur, blant annet.
Planen er å videoblogge litt underveis. Kamera og PC er pakket og klart. Eventyret kan begynne.
Vi journalister opplever rett som det er at kilder vi har intervjuet ber om sitatsjekk. Det er helt greit, selv om det som regel forsinker prosessen med å ferdigstille en artikkel. Du får det, hvis du ber om det.
Proffe kommunikatører, som informasjonsfolk og politikere ber nesten aldri om dette. Et ok unntak kan være hvis de ikke kjenner journalisten eller publikasjonen, og hvis saken er kontroversiell.
Poenget med sitatsjekk er å luke ut feil eller misforståelser, ikke å trekke sitater fordi man angrer på ting man har sagt i ettertid. I slike tilfeller kan pressen velge å publisere uansett, dersom det skulle være gode grunner til det.
Denne uken ba en person meg om sitatsjekk etter en pressekonferanse, der vi var flere journalister til stede. Det er ingen tradisjon for å sitatsjekk etter å ha invitert pressen og fremført et budskap i offentlighet.
I de tilfeller der jeg blir bedt om sitatsjekk etter et telefonintervju (det er flest av dem) hender det jeg spør om jeg kan lese opp sitatene direkte. Altså på slutten av intervjuet. De fleste synes det er en grei måte å gjøre det på. Slik får jeg sitatene godkjent umiddelbart, og saken kommer fortere ut. Hastighet er en av de mange fordelene med nettpublikasjoner, men det skal selvsagt ikke gå utover nøyaktigheten.
Wow. Hva skal jeg si? Da jeg ryddet i jobbmailen min denne uken oppdaget jeg hvor mange debattinnlegg artiklene mine har skapt på digi.no, siden jeg begynte som journalist i april 2008.
Vi får nemlig en e-post tilsendt for hvert eneste debattinnlegg som blir skrevet. Rundt regnet hadde det akkumulert seg 35.000 svar der. Ikke rart mailboksen min begynte å klage.
Dette er innlegg skrevet av noen av IT-bransjens mest oppgående personer. Vel er det nok også en del støy/skit, men i hovedsak er vi så heldige at saklighetsnivået er høyere enn hos mange andre nettaviser med debattforum. Og for et engasjement leserne våre har! Jeg føler meg heldig som jobber her. (Og vet veldig godt hvor fortvilet noen av konkurrentene våre er over at de selv ikke engasjerer leserne i nærheten av det vi gjør…)
Utrolig nok har jeg lest (i hvert fall skumlest) de aller fleste innleggene.Det er ikke alltid vi er med i debatten selv, men vi følger med. Noe annet ville vært idiotisk.
Dialogen med leserne er lærerik og viktig. Rett som det er får vi journalister også rettmessig kritikk, vi blir gjort oppmerksom på feil eller mangler. Men her ligger det titt og ofte inspirasjon eller rene tips til oppfølginger eller andre saker også.
Når det er sagt undres jeg over at ikke alle nettaviser har debatt under sakene sine.
Husker i farten ikke hvilken av sakene mine som har skapt mest debatt (sånn under artikkelen, altså) men vet at vi ved flere anledninger har vært oppe i 4-500 innlegg. Normalt får en sak på digi.no fort 30-40 innlegg og mer.
Siste kommentarer: