Maroder tar seg en aldri så liten pause fra blogginga.

Aftenposten tar i dag opp noe jeg har vært opptatt av i flere år. Det er en «først meg selv»-kultur som rår på T-banen.

Folk flest er ikke lenger hyggelige medpassasjerer. Ungdom tilbyr ikke plassen sin til gamle. Folk tvinger seg på banen straks dørene åpner, og hindrer passasjerene som skal ut av vogna. Å tenke før man gjør noe er tydeligvis like logisk som å tørke seg i ræva før man driter.

De som prøver å følge samfunnets uskrevne spilleregler, ved å stå til høyre i rulletrappa, eller å stille oss ordentlig til side for T-banedøren før den åpner, vi ser ut til å være helt usynlige for mange. Rett som det er opplever jeg å ha ventet tålmodig på at banen tømmes. Når det endelig er min tur til å gå inn, ja da seiler det en eller annen dust rett forbi meg. En kødd som kommer bakfra og som gi fullstendig faen i de som har ventet på tur.

Tror de som ikke flytter seg når man skal av at du er laget av luft? Det kan virke sånn. I stedet for å tre til siden står de der og ser dumt på deg.

Andre skravler høyt i mobiltelefonen. Tror du virkelig vi har lyst til å ta del i dine personlige problemer. Eller hva du skal ha til middag?  Vent med samtalen et lite kvarter. Send en tekstmelding hvis det er viktig. Det funker i japanske storbyer.

Apropos middag. Tenk på hva det sier om deg, der du forpester hele kupeen med en stinkende løkpølse. Måltidet ditt har ingenting på T-banen å gjøre.

Nei, det er lite trivelig å kjøre kollektivt i Oslo i rushtiden.