Maroder tar seg en aldri så liten pause fra blogginga.

Det er få ting som både er bra for hodet, lommeboka og miljøet. Bokdeling er et slik ekte kinderegg. Du gir rett og slett bort bøkene du ikke lenger trenger.

Jeg har tidligere gitt bort alle DVD-platene mine (nesten). Men selv om jeg lever så digitalt jeg kan, har jeg ennå ikke tatt skrittet fullt ut. Den gode gamle papirboka fyller noen hyller i stua.

Bøkene trenger ikke støve ned. Det er bare å innrømme det: De færreste titlene kommer du noensinne til å lese igjen. Derfor ble jeg glad når jeg oppdaget at naboen hadde lagt frem en stabel  i trappeoppgangen (bor i blokk), nærmere bestemt ved postkassene.

Vær så god forsyn dere, disse bøkene trenger jeg ikke lenger, stod det på en liten lapp.

Dermed sikret vi oss Ungdom av Arild Nyquist, samt Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Ikke dårlig. Kanskje burde jeg også plukket med meg en bok om hvorfor alle hater USA, men vi følte det var greit at andre også fikk være med på moroa. Et par dager senere var alle bøkene borte. 7-8 stykker.

Vi kommer til å gi bort noen bøker tilbake. Som nyvalgt styremedlem i borettslaget mitt skal jeg foreslå at vi lager en byttekasse, eller noe lignende. Ta av hjertens lyst.

En annen mulighet er å delta i det verdensomspennende initiativet BookCrossing, der man merker bøkene med ID-nummer og følger ferden videre.

Du kan også legge igjen bøker i det offentlige rom etter eget ønske. Da er det lurt å unngå skoler og restauranter, ettersom de har en tendens til å ta vare på dem i håp om at eieren kommer tilbake, påpekes det i denne diskusjonstråden på Facebook.

Hvorfor ikke legge igjen bøker på flyplassen eller i hotellets lobby i forbindelse med reise? Da blir håndbagasjen din lettere å drasse på hjemover…

Det er noe jævlig trist over kommunale begravelser, der staten sponser en siste hilsen til de uten venner eller familie. Der står trekista med en død person, som ingen savner. Ingen kommer for å ta farvel. Det var det.

Kristopher Schau (hvem andre) tar for seg fenomenet i boka «På vegne av venner«, det samme uttrykket som brukes i dødsannonser for de som altså ikke etterlater seg noen.

Boka er tankevekkende og trist men også skrevet med humor, uten at det blir uverdig eller klamt. Den gudsløse Schau gjør her et flott stykke gonzo-journalistikk som belyser en av samfunnets mest absurde og mørke sider. Han tar hovedrollen som den som skildrer hva som skjer, og forteller ærlig om hvordan det føles å være til stede.

Kunstner
Schau er både moromann, tv-kjendis og hardrocker. Han har provosert og underholdt med bizarre prosjekter som «forfall», der han levde usunt en uke på utstilling i et butikkvindu på Karl Johan, eller i tv-serien der han bryter de syv dødssyndene en etter en. Pulinga på scenen da bandet hans Cumshots spilte på Quartfestivalen er minst like omdiskutert.

Nå har Schau altså debutert som forfatter, og nok en gang setter han dagsorden og skaper debatt. Hvilken annen norsk kunstner har klart å skape mer debatt enn ham de siste årene?