Maroder tar seg en aldri så liten pause fra blogginga.

Hvordan unngår journalister å kaste seg over samme sak som kollegaen?

Tror du det skyldes morgenmøter der en redaktør eller utgavesjef bestemmer hva som skal dekkes, og av hvem? Ikke nødvendigvis.

Uansett hvor velsmurt en redaksjon er, må man samarbeide. Det kan løses må mange vis. Møter er nevnt, men det er lite effektivt. Hos oss står lynmeldinger sentralt. Det gjør det mulig å kommunisere uansett om deler av redaksjonen jobber hjemmefra, sitter på kontoret eller er ute på reportasje.

Men enda mer sentralt er en enkel funksjon kalt Fangstomaten, som er bygget inn i vår egenutviklede publiseringsløsning.

Den består av to enkle lister: en med forslag til saker (inkludert relevante lenker), og en oversikt over artikler som er på vei. Hver journalist kan med et enkelt klikk plukke en sak fra forslagslisten. Da flyttes den over til oversikten med kommende saker, slik at alle i redaksjon lett ser hva de andre jobber med.

Har det likevel hendt at flere skriver om samme nyhet? Ja, dessverre, men heldigvis skjer det svært sjeldent, og bare hvis noen har glemt å legge inn hva de jobber med.

Vi journalister opplever rett som det er at kilder vi har intervjuet ber om sitatsjekk. Det er helt greit, selv om det som regel forsinker prosessen med å ferdigstille en artikkel. Du får det, hvis du ber om det.

Proffe kommunikatører, som informasjonsfolk og politikere ber nesten aldri om dette. Et ok unntak kan være hvis de ikke kjenner journalisten eller publikasjonen, og hvis saken er kontroversiell.

Poenget med sitatsjekk er å luke ut feil eller misforståelser, ikke å trekke sitater fordi man angrer på ting man har sagt i ettertid. I slike tilfeller kan pressen velge å publisere uansett, dersom det skulle være gode grunner til det.

Denne uken ba en person meg om sitatsjekk etter en pressekonferanse, der vi var flere journalister til stede. Det er ingen tradisjon for å sitatsjekk etter å ha invitert pressen og fremført et budskap i offentlighet.

I de tilfeller der jeg blir bedt om sitatsjekk etter et telefonintervju (det er flest av dem) hender det jeg spør om jeg kan lese opp sitatene direkte. Altså på slutten av intervjuet. De fleste synes det er en grei måte å gjøre det på. Slik får jeg sitatene godkjent umiddelbart, og saken kommer fortere ut. Hastighet er en av de mange fordelene med nettpublikasjoner, men det skal selvsagt ikke gå utover nøyaktigheten.

Wow. Hva skal jeg si? Da jeg ryddet i jobbmailen min denne uken oppdaget jeg hvor mange debattinnlegg artiklene mine har skapt på digi.no, siden jeg begynte som journalist i april 2008.

Vi får nemlig en e-post tilsendt for hvert eneste debattinnlegg som blir skrevet. Rundt regnet hadde det akkumulert seg 35.000 svar der. Ikke rart mailboksen min begynte å klage.

Dette er innlegg skrevet av noen av IT-bransjens mest oppgående personer. Vel er det nok også en del støy/skit, men i hovedsak er vi så heldige at saklighetsnivået er høyere enn hos mange andre nettaviser med debattforum. Og for et engasjement leserne våre har! Jeg føler meg heldig som jobber her. (Og vet veldig godt hvor fortvilet noen av konkurrentene våre er over at de selv ikke engasjerer leserne i nærheten av det vi gjør…)

Utrolig nok har jeg lest (i hvert fall skumlest) de aller fleste innleggene.Det er ikke alltid vi er med i debatten selv, men vi følger med. Noe annet ville vært idiotisk.

Dialogen med leserne er lærerik og viktig. Rett som det er får vi journalister også rettmessig kritikk, vi blir gjort oppmerksom på feil eller mangler. Men her ligger det titt og ofte inspirasjon eller rene tips til oppfølginger eller andre saker også.

Når det er sagt undres jeg over at ikke alle nettaviser har debatt under sakene sine.

Husker i farten ikke hvilken av sakene mine som har skapt mest debatt (sånn under artikkelen, altså) men vet at vi ved flere anledninger har vært oppe i 4-500 innlegg. Normalt får en sak på digi.no fort 30-40 innlegg og mer.

Hver dag fyller norske journalister spaltene sine med logoreklame. Som nyttige idioter skriver vi IKEA, NAV, TINE. Slutt med det.

Å skrive firmanavnet sitt med bare store bokstaver er et velkjent triks for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Det samme gjelder iPhone, iPad, iPod, Symbian^3, eBay, PlayStation, NextGenTel og SpareBank 1. For ikke å snakke om språklige bastarder som Berner Gruppen. Mediehuset bak Dagbladet insisterer altså på å ha en grammatisk feil i navnet sitt. Flaut.

Dette er pinlig også for undertegnede, som jobber for digi.no. Altså uten stor forbokstav. Skal man første kaste steiner, så er det mest gøy å sitte i glasshus.

Ifølge redaksjonens uskrevne husregler skriver vi iPhone, ikke Iphone. Samtidig er det enighet om at vi skriver Playstation. Tekstreklamen er tillatt så lenge feilen befinner seg blant de to første bokstavene i navnet. Forstå det, den som kan.

Antakelig er det vanskelig å være konsekvent når nettavisen vår ikke har stor forbokstav i verken navn eller logo.

Språkrådet mener forresten at iPod er korrekt stavemåte.

Da er jeg langt mer enig med språkrøkter og journalist Lars Aarønæs, som ber oss kutte ut logospråket.

- Journalister må trosse logospråket.Vi skal først og fremst ta hensyn til leseren, ikke drive reklame for firmaer, sier Aarønæs.

Det har blitt mindre blogging om det å være journalist enn jeg opprinnelig planla. Det skyldes ikke at det ikke er noe å skrive om. Tvert imot har det skjedd svært mye, siden jeg for drøyt ett år siden kunne markere mitt første år i jobben.

Den gangen hadde vi akkurat vært gjennom en nedbemanning og flyttet til nye lokaler sammen med resten av Aller-konsernet. Utgavesjefen og han som ansatte meg hadde nettopp sagt opp. Så gikk vi rett inn i en ny guffen nedbemanningsprosess.

Vond tid, men lærerikt
Nå satt jeg virkelig oppe i det. Både fordi jeg frykten for jobben min, samtidig som jeg var innvalgt i NJ-klubbstyret. Dermed ble jeg utpekt til å delta i nedbemanningsforhandlinger med ledelsen. Lærerikt, men samtidig den vanskeligste tiden jeg har opplevd.

Kort fortalt havnet jeg i den bisarre situasjonen der vi i praksis argumenterte for at jeg burde miste jobben, som en av de med kortest fartstid. Ansiennitet er det eneste objektive kriteriet man som tillitsvalgt kan anføre i en slik situasjon.

Ledelsen har styringsrett, og de ville det annerledes. Jeg ble ikke utpekt, men en av kollegene i redaksjonen min mistet dessverre jobben.

Oppturen
Det siste året har jeg vært en av bare tre journalister i digi.no, Norges beste og mest leste nettavis for IT-bransjen. Samtidig har jeg for alvor funnet plassen min i redaksjonen. Det har blitt veldig mange gode saker. Produktiv er jeg også. Ser ut til at jeg har skrevet rundt tusen artikler det siste året.

Jeg har blitt premiert for månedens beste sak blant alle nettstedene til Aller Internett, og nominert til den samme prisen flere ganger. Det er vanskelig å ikke være litt stolt over det jeg har fått til.

Siden er jeg også blitt valgt til nestleder i klubbstyret. Det er nesten litt uvirkelig. Men vi har tøffe dager foran oss. Nå er det brudd i forhandlingene mellom MBL og NJ og det mobiliseres til en mulig streik.