Tror du det skyldes morgenmøter der en redaktør eller utgavesjef bestemmer hva som skal dekkes, og av hvem? Ikke nødvendigvis.

Uansett hvor velsmurt en redaksjon er, må man samarbeide. Det kan løses må mange vis. Møter er nevnt, men det er lite effektivt. Hos oss står lynmeldinger sentralt. Det gjør det mulig å kommunisere uansett om deler av redaksjonen jobber hjemmefra, sitter på kontoret eller er ute på reportasje.

Men enda mer sentralt er en enkel funksjon kalt Fangstomaten, som er bygget inn i vår egenutviklede publiseringsløsning.

Den består av to enkle lister: en med forslag til saker (inkludert relevante lenker), og en oversikt over artikler som er på vei. Hver journalist kan med et enkelt klikk plukke en sak fra forslagslisten. Da flyttes den over til oversikten med kommende saker, slik at alle i redaksjon lett ser hva de andre jobber med.

Har det likevel hendt at flere skriver om samme nyhet? Ja, dessverre, men heldigvis skjer det svært sjeldent, og bare hvis noen har glemt å legge inn hva de jobber med.

Heretter angir du heller kartposisjonen din gjennom verdens største sosiale nettverk. Frem med mobilen og fortell alle vennene dine hvor du befinner deg til enhver tid.

Dette er stort. Min spådom er at dette blir mye større enn mange ser for seg.

En halv milliard mennesker bruker allerede Facebook til å fortelle og oppdage hvem som gjør hva og når. Den fjerde dimensjonen som nå altså åpner seg er «hvor».

Det store med dette er ikke at du forteller hvor du befinner deg, men at informasjonen du deler blir GPS-kodet – og at veldig mange gjør det. Bilder, tekst, video og statusoppdateringer blir med andre ord «hengende i lufta» i den virkelige fysiske verden: Ute i naturen, på pub eller museum, og kanskje til evig tid?

Er denne restauranten verdt et besøk, tenker du kanskje mens du rusler ned gata. Dra frem mobilen og se hva tidligere gjester mener. Det er dette informasjonslaget fra internett, tredd over en nøyaktig kartposisjon, som har et enormt potensial. Dette er den viktigste nyheten Facebook har kommet med noen gang, og dette har sprengkraft til å endre livene våre.

Les også geo-weben sprenger grensene, som handler om det samme. Det innlegget skrev jeg i april 2009.

Jeg har tidligere gitt bort alle DVD-platene mine (nesten). Men selv om jeg lever så digitalt jeg kan, har jeg ennå ikke tatt skrittet fullt ut. Den gode gamle papirboka fyller noen hyller i stua.

Bøkene trenger ikke støve ned. Det er bare å innrømme det: De færreste titlene kommer du noensinne til å lese igjen. Derfor ble jeg glad når jeg oppdaget at naboen hadde lagt frem en stabel  i trappeoppgangen (bor i blokk), nærmere bestemt ved postkassene.

Vær så god forsyn dere, disse bøkene trenger jeg ikke lenger, stod det på en liten lapp.

Dermed sikret vi oss Ungdom av Arild Nyquist, samt Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Ikke dårlig. Kanskje burde jeg også plukket med meg en bok om hvorfor alle hater USA, men vi følte det var greit at andre også fikk være med på moroa. Et par dager senere var alle bøkene borte. 7-8 stykker.

Vi kommer til å gi bort noen bøker tilbake. Som nyvalgt styremedlem i borettslaget mitt skal jeg foreslå at vi lager en byttekasse, eller noe lignende. Ta av hjertens lyst.

En annen mulighet er å delta i det verdensomspennende initiativet BookCrossing, der man merker bøkene med ID-nummer og følger ferden videre.

Du kan også legge igjen bøker i det offentlige rom etter eget ønske. Da er det lurt å unngå skoler og restauranter, ettersom de har en tendens til å ta vare på dem i håp om at eieren kommer tilbake, påpekes det i denne diskusjonstråden på Facebook.

Hvorfor ikke legge igjen bøker på flyplassen eller i hotellets lobby i forbindelse med reise? Da blir håndbagasjen din lettere å drasse på hjemover…

Slik det er nå trenger disse en amerikansk iTunes-konto for å få fullt utbytte av produktet. Faktisk er det lurt å ha flere iTunes-kontoer uansett.

En amerikansk iTunes-konto gir deg nemlig tilgang til en rekke apps, e-bøker og leie av video (for å nevne noe) som norsk konto dessverre ikke gir.

Før offisiell norgeslansering er det dessuten helt nødvendig med amerikansk iTunes-tilgang for å kunne laste ned apps direkte fra iPad.

Hvis du bare har norsk iTunes-konto:
Du kan fremdeles laste ned iPad-apps til iTunes på PC/Mac, og deretter synkronisere disse over til iPad på vanlig måte, men utvalget av apps er langt dårligere med norsk konto.

Du får eksempelvis ikke tak i Apples egne produktivitetsprogrammer Pages, Numbers og Keynote med norsk konto. Disse selges enkeltvis for 10 dollar stykket i App Store.

Slik får du amerikansk iTunes-konto:
Merk: du bryter betingelsene for iTunes ved å gjøre dette. Jeg tar ikke ansvar for eventuelle problemer som følge av dette.

Selv gjorde jeg dette i april 2010, og kan bekrefte at nedenstående oppskrift fungerte.

Du har antakeligvis ikke amerikansk kredittkort. Dette krever amerikansk bankkonto.

Gavekort for amerikansk iTunes

Løsningen er å skaffe seg et gavekort fra Apple, rettere sagt et giftcard for amerikansk iTunes. Dette skaffer du enklest ved å kjøpe på eBay. Sørg for å handle med en bruker som kan skilte med gode brukeranmeldelser. Det er en ekstra beskyttelse for å ikke bli lurt.

Tips: Hvis du ikke planlegger å kjøpe apps som kun finnes i den amerikanske App Store, så holder det med minst mulig verdi på gavekortet. Jeg kjøpte to stykk gavekort på til sammen 30 dollar. Dette betalte jeg tilsvarende 240 norske kroner for.

Mine to gavekort-koder ble levert på e-post. Jeg mottok disse fire timer etter betaling via Paypal.

Når du har fått dine gavekort er det på tide å lage en helt ny iTunes konto. (Som min gamle Kung Fu-lærer alltid sa: «pay attention to details«, altså følg oppskriften til punkt og prikke.)

1. Først sørger du for å logge deg ut av iTunes på pc-en eller Mac-en din. Dette gjør du typisk øverst til venstre i programvinduet. Står det «logg på» er du good to go.

2. Gå deretter nederst i iTunes-vinduet. Der finner du et flagg som indikerer hvilken land-avdeling du befinner deg i. Klikk på flagget og sørg for å velge USA.

3. Klikk «logg på» og velg «opprett ny konto». Trykk continue, og deretter må du godta brukeravtalen (continue).

4. Nå må du skrive inn e-postadressen din. Du må bruke en annen e-postadresse enn du tidligere har registrert deg hos Apple med (norsk konto). Denne vil bli brukernavnet ditt for amerikansk iTunes.

5. Fyll ut alle detaljer unntatt kredittkortnummer. På dette punktet må du lyve: Du trenger en amerikansk bostedsadresse og telefonnummer. Jeg Googlet meg frem til et vilkårlig hotell. Selv valgte jeg ett fra New York. Hotell har som regel adresse og telefonummer oppgitt på nettsiden. Lån deres. Bruk ditt eget navn (fortrinnsvis uten æøå) eller finn på et…

I stedet for kredittkortnummer skal du velge «none» for betaling (til høyre for kredittkortvalgene), og heller fylle ut inn gavekortkoden din.

Til slutt sjekker du e-posten din og bekrefter opprettelse.

Vips, så har du registrert din amerikanske iTunes-konto.

Hvis du er som meg, har du nå to iTunes-kontoer. En norsk og en amerikansk. Logg på med din nye amerikanske konto på iPad. Dette gjøres under innstillinger.

Nå kan du laste ned gratisapps rett fra iPad, og du kan også kjøpe programmer (så mye du har dekning for på kontoen din, dvs avhengig av påfyll av eventuelle gavekort).

Hvis du senere ønsker å bytte tilbake til norsk konto, så går du bare tilbake til instillinger og logger ut, og deretter inn igjen med norsk Itunes-konto.

Det er fullt mulig å ha en iPad eller iPhone med apps som er hentet med flere ulike kontoer, men merk at du bare får oppdatert/oppgradert disse ved å være innlogget med korrekt konto.

Gowalla gir merker for steder som du sjekker inn på. Enten det er hotell, restauranter, t-banestasjoner eller hva det måtte være. Her fra iPhone-klienten deres.

Trenden er helt klar, og har vært det i en god stund allerede: Vi deler stadig mer informasjon om hvor vi befinner oss med andre. Geoweben sprenger grensene, skrev jeg for snart ett år siden. Siden den gangen har Twitter opplevd en fantastisk vekst, og innført (frivillig) geokoding av bilder og meldinger som deles med mobiltelefonen.

Foursquare og Gowalla har det siste året vokst frem som de to viktigste aktørene på området. Begge kan i korthet sammenfattes slik: Se hvor vennene dine er eller fortell hvor du selv befinner deg. Det gjør man ved å «sjekke inn» med mobilen når man befinner seg på virkelige steder, som på restaurant, kino, i butikken eller hjemme hos deg selv.

I hovedsak skiller de seg begge fra f.eks Brightkite (som jeg skriver mer om i lenken over) ved at de har innført spillelementer. Brukeren tjener opp poeng eller merker (badges and pins) basert på ulike handlinger, som det å være førstemann til å logge inn en plass. Selv har jeg inntil videre forkastet Foursquare, fordi jeg liker Gowalla bedre, særlig etter en nylig oppdatering som åpnet for opplasting av bilder.

Aftenposten skriver i dag at Gowalla kan bli det nye Twitter. Slik blir det neppe, men jeg er glad for oppslaget, fordi det viser at stedsbevisste nettjenester er på full fart inn i vanlige folks bevissthet. Tross likhetene mellom de to (dele geokodede bilder og meldinger) er det også store forskjeller. Nesten ingen benytter i dag geomuligheten i Twitter, mens den er selve essensen i tjenester som Gowalla. Twitter er genial i sin enkle form: som en plattform for å dele korte meldinger på inntil 140 tegn til mange personer samtidig. Men det er selvsagt rom for begge.

Selv bruker jeg tjenester som Gowalla til å kartlegge hvor jeg selv har vært over tid, og dele interessante tips til tilfeldige andre, som erfaringer med mat jeg bestiller på restaurant (med bilder) eller andre kulturopplevelser. Det er ikke aå interessant for meg å følge med på hva kontaktene mine til enhver tid gjør på Gowalla, selv om det er mulig.

Er mye på Saigon Lille Cafe, ja. Prøv biffsuppen deres (nr. 10 på menyen).

Håpet mitt er at flest mulig tar i bruk geotjenester. Tenk at du befinner deg utenfor en pub, restaurant eller utstilling – og lurer på om det er bryet verdt å gå inn? Dra frem mobilen og se hva gjestene før deg har opplevd.

One ring to rule them all..
Det finnes meg bekjent så langt ingen one-stop-shop-tjeneste som samler geokodede meldinger, bilder og data fra flere ulike kilder. Men både Twitter, Brightkite, Gowalla og Foursquare har åpne datasett og programmeringsgrensesnitt (API-er) tilgjengelig. Dermed burde det være en smal sak å lage en mashup eller remiks av kildene, som både gir tilgang til kartbasert innhold og gjør det mulig å sende data den andre veien: fra en applikasjon og til alle disse samtidig. Hvem tar utfordringen?

Det finnes også flere geo-baserte tjenester enn de jeg har nevnt. Google Buzz er siste skudd på stammen, en slags skamløs kopi av Twitter. Man kan selvsagt aldri avskrive nettets største lokomotiv, men enn så lenge synes jeg ikke Buzz har noe å tilføre som jeg ikke får bedre andre steder.

Geo in your face
Det går rykter om at Facebook snart åpner sin geo-krukke. Med over 400 millioner brukere kan fjøsboka bli det store lokomotivet, som virkelig får stedsbevisste nettjenester til å ta av. Og da er kanskje ikke Michael Liebholds fremtidsvisjon så langt unna lenger…

[brukernavn] I got the Mac Heist bundle. 7 Top Mac apps worth $260+ for only $20 and got 3 great bonus apps free! http://bit.ly/heist-it

Dette er altså en salgskampanje for et knippe billige programmer til Mac. Det følger tre ekstra apps med på kjøpet dersom man spammer alle Twitter-kontaktene sine. Smart salgstriks, men ikke så smart av de fleste kundene.

Fordi MacHeist benytter bit.ly, kan vi enkelt se hvor mange som sprer og klikker på disse meldingene. Det er over 120.000 bare den siste uken. Hvor mange av disse syntes det var lurt å hore ut Twitter-kontoen sin på denne måten?

De som ønsker tilbudet kan med fordel opprette en egen Twitter-konto for formålet, helt uten kontakter – og dermed slippe å spre denne reklamen til alle og enhver. Er stygt redd for at vi bare har sett starten på denne typen viral markedsføring.

Rundt 900.000 personer logger seg inn hver uke for å styre sin egen fotballklubb. Det finnes ligasystemer og spillere i totalt 124 land, og spillet støtter rundt 50 ulike språk.

Selv har jeg spilt Hattrick siden april 2005, det vil si i snart fem år. Klubben min heter Jølle IF.

Hver avdeling har åtte lag. Det spilles ligakamper i Norge hver lørdag, samt treningskamp midt i uken. I tillegg spilles det cup (NM) og det er også nasjonale lag, samt Hattrick Masters (Champions League) for de som er aller best.

Noe av det kuleste med Hattrick er at man kan trene, kjøpe og selge spillere. Det er en egen økonomi i spillet, der gode fotballspillere naturligvis er verdt mer enn dårlige. Man velger et treningsregime, og troppen blir litt bedre i noe hver uke. Spillerne kan trenes i mange ulike egenskaper, som gir utslag i kamp. Gode spillere har høyere lønninger, og man må hele tiden balansere inntekter og utgifter. Ellers risikerer man å bli slått konkurs (=game over). Alle kan by på spillere som er lagt ut på transferlisten, og det er budrundene (mot andre faktiske spillere verden over) som driver opp prisen. Spillet har opplevd både inflasjon og deflasjon i hele økonomien.

En annen ting som er interessant er at kampene spilles «live». Det tar faktisk 2 x 45 minutter (pluss pause) å spille ferdig en kamp. Det hender jeg følger kampene min live, omtrent som det skulle vært en vanlig fotballkamp. Ordrene til spillerne er ellers gitt i forkant av kampen. Underveis refereres begivenhetene i kampen slik de gjengis på sportssider på nettet, med korte kommentarer når noe skjer. Slik kan en omgang fortone seg (jeg foretrekker å spille med engelsk språk, men norsk er også tilgjengelig):

The terraces were silenced after 16 minutes when Jølle’s Jan Gjelsten put the guests ahead 0 – 1, following an attack on the right. After 22 minutes a combination in the middle resulted in a through ball for Vidar Wang who increased Jølle’s lead to 0 – 2. At this point in the game, defending their lead became the main priority for Jølle. 23 minutes into the match, the visitors put themselves ahead 0 – 3 as Johannes Hætta finished off an attack from the left with a spectacular scissors kick. After the ball was lifted in from the left, Jan Gjelsten was on his own in the home side’s penalty area and should have scored after 28 minutes, but missed, probably due to lack of concentration. With 35 minutes played, Jølle put themselves up 0 – 4 after an attack from the right, caused by a defensive blunder. The scorer was Henrik Pettersen. The teams went for the halftime break at 0 – 4. This half belonged to Jølle, who controlled the ball 81 percent of the time.

Det er gratis å spille. Likevel tjener selskapet bak spillet gode penger.

Hattrick har lykkes der mange har feilet. De lever godt av et gratis produkt. Hvordan får de det til? Jo, ved hjelp av den såkalte freemium-modellen:

I 2001 introduserte Hattrick en egen Supporter-pakke. Ifølge Hattrick Ltd, det svenske selskapet bak (Gibraltar-registrert, sikkert pga skattefordeler) er det dette som gjør det mulig for dem å overleve:

Hattrick Supporter is a premium service which later turns out to be what made Hattrick survive and continued being developed.

Det koster ca 30 euro å være supporter i året, eller om lag 240 norske kroner. Abonnementet gir ingen fordeler i kjernen av spillet. I stedet får man bedre statistikk, muligheten til å laste opp egen klubblogo, samle på pokaler, skriver pressemeldinger, man får sette draktnummer på spillerne, man får se spillernes ansikter og slikt. Kort sagt: spillet blir litt penere og mer brukervennlig.

Kun 3 av 8 lag i min divisjon har valgt å betale dette for tiden, men så er jeg også langt nede i ligasystemet. For tiden ligger Jølle IF an til opprykk fra 6. divisjon til 5. divisjon.

I tillegg tjener nok Hattrick noen kroner på diverse tilleggstjenester som SMS-varsel ved scoring i kamper, salg av t-skjorter og den slags.

Frivillige: Hattrick drives med hjelp av et ukjent antall frivillige hjelpere. Såkalte Gamemaster hjelper gratis til med å holde orden i spillverdenen, de tar hånd om juksere o.l. (for eksempel mistenkelige spilleroverganger). Det er egne forum-administratorer, bidragsytere som oversetter spillet til nye språk osv.

Sosialt: Hattrick satset tidlig på diskusjonsforum, føderasjoner, gjestebøker og muligheten til å sende andre spillere meldinger. Med supporter-abonnement kan man som nevnt også skrive pressemeldinger, og slik i enda større grad late som man er en ordentlig fotballklubb.

Denne uken fikk jeg omsider invitasjon til å prøve filmtjenesten, som det har gått gjetord om både i bloggosfæren, samt i norsk og internasjonal presse.

Dessverre ble jeg svært skuffet. Førsteinntrykket står til én på terningen, og jeg ble overrasket over hvor uferdig løsningen er, på tross av at det fremdeles dreier seg om en lukket beta.

Etter først ha løyet på meg svensk adresse (påkrevet) fikk jeg lov til å laste ned klienten. Installasjonsfilen er på nesten 50 megabyte. Den lot seg forsåvidt lett installere, men så startet problemene.

Voddler støtter ikke mus. I stedet har de lagt opp til at all styring, inkludert innlogging, skal foregå med piltastene, enter- og esc-knappen. Latterlig.

Videre er programmet stort, tungt og svært minnekrevende. Dessuten kreves det riktige skjermdrivere. Ja, du leste riktig.

Dette skulle vise seg å være et problem for meg. Aldri før har jeg slitt med å spille av film i noe format på stuemaskinen min, som nettopp er skrudd sammen for dette formålet. Men her virket det altså ikke. Bildet ble helt forvrengt.

En lite brukervennlig og klart begrenset funksjon for skjermtilpasning av innholdet fikk jeg heller aldri dreisen på.

Men nok om de tekniske problemene. Dette er tross alt en beta, og en får bare håpe at utviklerne planlegger å rette noe av dette.

Programmet bestemmer over PC-en din
Da jeg skulle prøve å se en film, viste det seg raskt at jeg måtte lide meg gjennom en reklamesnutt på noen minutter. Det er greit at tjenesten er reklamefinansiert, men det er ikke greit at det er umulig å skru av.

Er du så uheldig å velge feil film må du se hele introreklamen før du får lov til å gjøre noe som helst. Du får ikke engang skrudd av programmet. Med mindre du tyr til gode gamle Ctrl + Alt + Del, hvilket jeg ble tvunget til å gjøre.

Og da har jeg ikke engang kommet til filmutvalget. Ved første øyekast dreier det seg i all hovedsak om et knippe eldre amerikanske hollywood-produksjoner. Betaldelen av tjenesten skal, etter det jeg forstår, tilby nyere produksjoner på et senere tidspunkt.

Web 1.0
Nevnte jeg at programmet er fullstendig blottet for alt som heter tilknytning til sosiale medier eller andre nettjenester? Hvorfor ikke lenke til IMDB eller relevant ressurser, dele erfaringer brukerne imellom og tilby listefunksjoner slik vi kjenner det fra f.eks. Spotify og Wimp?

Så langt er det lite som tyder på at Voddler er løsningen på bransjeproblemet med ulovlig nedlasting, slik tjenesten selv hevder å være.

De har i hvertfall en svært lang vei å gå før jeg vurderer å bruke gratisapplikasjonen med reklame, og langt mindre betale for dette makkverket.

(Foto av Erinc Salor, creative commons)

Hva har Twitter med Tori Amos å gjøre? Sikkert ikke mer enn alt mulig annet rart, som du kan lære mer om gjennom twitter-universet.

Pop-eksentrikeren spilte i går kveld på Sentrum Scene, og kjæresten rev i billetten. Før konserten var det flere ting jeg lurte på. Som blant annet om det var sitteplasser i salen, når oppvarmingsbandet (som jeg nesten alltid forsøker å unngå) og ikke minst Tori Amos skulle begynne å spille. Jeg var også nysgjerrig på repertoaret hennes.

Alt sammen fikk jeg svar på gjennom Twitters glimrende sanntidssøk.

Dermed kunne vi unngå alt som heter kø, og slippe to timers ventetid og tilhørende ruinering i baren. En 0,4 øl koster for tiden 62 kroner på konsertstedet.

Jeg fant til og med en fersk anmeldelse av konserten hun hadde holdt dagen før i København. Ikke minst kom jeg over en lang rekke meldinger fra folk som gledet seg.

Ikke blir forundret hvis sanntidssøk tett opptil et arrangement bidrar til å heve også din totaltopplevelse.

Det hadde heller ikke forundret meg om dette kan være en lur måte å sikre seg billige billetter fra noen som i siste liten ikke kan delta.

Og, ja.. Konserten var knall.

Kunder i kjøpsmodus skal altså straffes for å ville lytte til et produkt før de betaler. Tankene går tilbake til tiden da vi sto i platebutikken å digga nye skiver, som vi endte opp med å kjøpe når vi likte det vi hørte. Skulle man betalt ekstra den gangen også?

Nettet kan redde musikkindustrien, men først må dinosaurusene som ikke har skjønt det dø ut. For hva trenger vi egentlig de gamle plateselskapene for i dag? De er blitt et unødvendig og sterkt fordyrende mellomledd som bare utnytter artister og låtskrivere.

Mange har ventet på at Apple selv blir et plateselskap, av den rene digitale varianten. Tiden begynner å bli moden for et slik dristig skritt.

Hvis det skjer, og artistene selv sitter igjen med størstedelen av inntektene (70 prosent, slik betingelsene er for utviklere i tilsvarende App Store), så vil det kunne gi betydelig mer inntekter enn de får i dag. Store plateselskaper gir i dag artistene typisk 2-10 prosent av inntektene. Indieselskaper opp mot 50. Apples modell gir dem altså langt mer.

Allerede før Itunes Music Store åpnet 28. april 2003 gikk det rykter om at Apple ville kjøpe opp Universal Music, verdens største plateselskap. Apple nektet den gangen for planene.

Det har også versert rykter om at de starter opp musikkselskap selv. Vedvarende rykter som startet allerede i april 2007 sier at Apple planlegger eget plateselskap, blant annet med artisten Beyonce og rapperen Jay-Z.

Og hvorfor ikke? Siden åpningen av iTunes Store har Apple solgt mange milliarder låter. I dag er dette verdens klart største salgsapparat for musikkfiler på nett, med en markedsandel på over 70 prosent.

Plateselskapene henter i dag en god del av inntektene sine fra digitalsalget, og har altså gjort seg avhengige av Apple. Apple er på sin side ikke like avhengige av dem.

Det er likevel lett å se for seg at de store plateselskapene vil bli forferdet dersom Apple gjør alvor av ryktene om å starte opp selv og dermed dinosaurusene ennå mer urydningstruede. Samtidig vil eventuelle utfall mot dette (trekke låtene sine fra iTunes) mest av alt ramme musikkelskerne. Og platebransjen har vel ikke råd til å gjøre seg enda mer upopulære hos sitt eget kundegrunnlag.

Så hva stopper egentelig Apple fra å gjøre dette?

Det kan skyldes den lange rettsfeiden Apple Inc. hadde med The Beatles’ Apple Corps om bruker av navnet «Apple». Så sent som i februar 2007 inngikk partene endelig et forlik, der Apple Inc. får lov å bruke varemerket også innen musikk.

Detaljene i dette forliket er dessverre hemmelige, men inneholder kanskje bestemmelser som hindrer Apple å starte egen label?