Eller ett stykk Norges mest moderne og flotteste utdanningsbygg. Rommen skole og kultursenter åpnes offisielt om to uker av kronprinsesse Mette Marit.

Dette er livsverket til svigerfar og rektor Jon Langmoen. På søndag viste han oss rundt praktbygget, et prosjekt som bygger på hans tanker og ideer. Se bilder nederst.

Her er flere kinosaler med surroundlyd. Svær kultursal med wire-tak til lyssetting. Proff kantine, bibliotek og en enorm flerbrukshall som rommer fire basketballbaner. Det er lydisolerte rom med trommesett. Det er danserom. Det er til og med opplegg for lydstydio og regi. Alt sammen ytterst moderne. Bevegelsessensor styrer dusjene i gymsalen. Eller vasken på kjemirommet.

Skolen på 11.000 kvm har trådløst internett med dekning overalt. Ja, de har til og med eget serverrom, IT-tekniker og helpdesk. Ute er det digitale rebusløp, sprintbane og gøyale lekeapparater.

Heldige unger som får gå her, tenker jeg.

Jon viser frem kultursalen.

Eget wire-tak over kultursalen. Her kan teknikere montere lys osv.

Cisco-rutere sørger for trådløs internettdekning overalt i bygget.

En massiv flerbrukshall. Skillevegger kan lett heves og senkes med et tastetrykk.

Flerbrukshallen har egen tribune med plass til flere hundre tilskuere.

Fellesareale. Et digitalt kunstverk som endrer uttrykk over tid skal monteres i veggen.

Jon ser for seg at de kan starte filmklubb her. Dette er ett av to kinorom.

Kinorommet kan lett styres fra en pult ved scenen. Her er opplegg for automatisk styring av alt, inkludert nødvendige lyd- og videoinnganger.

Jon ved skolens grunnstein.

Grunnsteinen ble lagt ned av ordfører Fabian Stang og rektor Jon Langmoen den 3. april 2009.

Digre Luxo-lamper over bordene i biblioteket.

Lydisolert rom er greit å ha når man øver trommer.

Gøy for både liten og stor ute i skolegården

Når skolen åpner i slutten av august er det slutt for rektor Langmoen. Da blir han rådgiver i utdanningsetaten.

Du kommer ikke lenger vekk fra de gråtriste, råtne betongklumpene jeg måtte tåle i min ungdom.  Skolen min smuldret nærmest opp. På Munkerud husker jeg vi kunne stikke blyanten rett i veggen. Det var veggen – ikke blyantspissene som ga etter på slutten av åttitallet. Dassen var en skrekkfilm. Det var mugg i gymdusjen. Ungdomstrinnet og senere videregående var ikke noe bedre. Det er nesten rart vi overlevde, tross elendig inneklima og sprukne asbestplater gjennom 12 års skolegang.

Nei, dette var virkelig noen helt andre boller. Jon har all grunn til å være stolt.

Jeg har tidligere gitt bort alle DVD-platene mine (nesten). Men selv om jeg lever så digitalt jeg kan, har jeg ennå ikke tatt skrittet fullt ut. Den gode gamle papirboka fyller noen hyller i stua.

Bøkene trenger ikke støve ned. Det er bare å innrømme det: De færreste titlene kommer du noensinne til å lese igjen. Derfor ble jeg glad når jeg oppdaget at naboen hadde lagt frem en stabel  i trappeoppgangen (bor i blokk), nærmere bestemt ved postkassene.

Vær så god forsyn dere, disse bøkene trenger jeg ikke lenger, stod det på en liten lapp.

Dermed sikret vi oss Ungdom av Arild Nyquist, samt Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Ikke dårlig. Kanskje burde jeg også plukket med meg en bok om hvorfor alle hater USA, men vi følte det var greit at andre også fikk være med på moroa. Et par dager senere var alle bøkene borte. 7-8 stykker.

Vi kommer til å gi bort noen bøker tilbake. Som nyvalgt styremedlem i borettslaget mitt skal jeg foreslå at vi lager en byttekasse, eller noe lignende. Ta av hjertens lyst.

En annen mulighet er å delta i det verdensomspennende initiativet BookCrossing, der man merker bøkene med ID-nummer og følger ferden videre.

Du kan også legge igjen bøker i det offentlige rom etter eget ønske. Da er det lurt å unngå skoler og restauranter, ettersom de har en tendens til å ta vare på dem i håp om at eieren kommer tilbake, påpekes det i denne diskusjonstråden på Facebook.

Hvorfor ikke legge igjen bøker på flyplassen eller i hotellets lobby i forbindelse med reise? Da blir håndbagasjen din lettere å drasse på hjemover…

Overskriften sier alt. Hvorfor i all verden sluttet Skandiabanken med bilde på visakort? Har vært kunde der i snart ti år. Ansiktet mitt har alltid prydet kortet. Men ikke da jeg nylig ble påtvunget oppgradert kort med chip.

Nå er jeg ID-løs.

For lenge siden var det viktig med gyldig legitimasjon. For å komme inn på byen og slikt. Kan ikke si jeg plages av spørsmål om jeg er gammel nok til å drikke lenger. Men fortsatt har jeg behov for leg. For eksempel når jeg skal hente pakker på posten.

Derfor spurte jeg i dag om jeg kunne få Postens id-kort. Men, neida. «- Det har vi sluttet med», fortalte damen i skranken.

Ikke har jeg lappen heller. Så da sitter jeg igjen uten annen gyldig id enn passet mitt. Skal jeg gå rundt med det i lomma, liksom? Argh.

Ringte forresten Skandiabanken og luftet min frustrasjon. Bilde på kortet er nyttig både som id, samt som en liten ekstra beskyttelse mot misbruk.

- De færreste banker i utlandet tilbyr bilde på kortene, ble jeg fortalt. Samtidig innrømmet kundeservicemannen at mange av kundene deres hadde bedt om det samme som meg. Han sa også at de loggførte alle slike ønsker.

Ta kontakt med banken din og mas du også! Det er rett og slett idiotisk at betalingskort ikke skal ha bilde av den rettmessige eieren.

Helt død er den ikke. Faktisk lever disketten i beste velgående.

Sony hadde riktignok 70 prosent av markedet, men andre produsenter som Imation (tidligere 3M) og Maxell har ingen planer om å slutte å lage disketter, ifølge CNN.

Dermed kan Helsedirektoratet og norske fastleger puste lettet ut. Selv i 2010 er de avhengige av diskettene for distribusjon av pasientlister. Hvert år postlegges 48.000 disketter til norske leger, har E24 funnet ut.

Ja, hvem trenger vel «nymotens» teknologi som internett og nettdistribusjon? Jeg bare trykker litt på EDB-maskinen og sender avgårde magnetiske platelagre som rommer ufattelige 1,44 megabyte per stykk. Plass til plenty med pasientlister der. Så får gutta i Posten Norge rørt litt på beina i samme slengen.

Norske helsemyndigheter er ikke alene. 3,5-tommers floppy brukes fortsatt i stor utstrekning, blant annet i India og andre utviklingsland. Mange sitter på pc-er og servere der disketten er helt nødvendig, enten som bootdisk eller som eneste mulighet for å oppdatere BIOS.

… Dette minner meg på at jeg har et knippe Amiga-disketter liggende selv. Blogger straks om hva de inneholder!

Folk flest er ikke lenger hyggelige medpassasjerer. Ungdom tilbyr ikke plassen sin til gamle. Folk tvinger seg på banen straks dørene åpner, og hindrer passasjerene som skal ut av vogna. Å tenke før man gjør noe er tydeligvis like logisk som å tørke seg i ræva før man driter.

De som prøver å følge samfunnets uskrevne spilleregler, ved å stå til høyre i rulletrappa, eller å stille oss ordentlig til side for T-banedøren før den åpner, vi ser ut til å være helt usynlige for mange. Rett som det er opplever jeg å ha ventet tålmodig på at banen tømmes. Når det endelig er min tur til å gå inn, ja da seiler det en eller annen dust rett forbi meg. En kødd som kommer bakfra og som gi fullstendig faen i de som har ventet på tur.

Tror de som ikke flytter seg når man skal av at du er laget av luft? Det kan virke sånn. I stedet for å tre til siden står de der og ser dumt på deg.

Andre skravler høyt i mobiltelefonen. Tror du virkelig vi har lyst til å ta del i dine personlige problemer. Eller hva du skal ha til middag?  Vent med samtalen et lite kvarter. Send en tekstmelding hvis det er viktig. Det funker i japanske storbyer.

Apropos middag. Tenk på hva det sier om deg, der du forpester hele kupeen med en stinkende løkpølse. Måltidet ditt har ingenting på T-banen å gjøre.

Nei, det er lite trivelig å kjøre kollektivt i Oslo i rushtiden.

Søppelkassene renner over. Alle sammen. På Grünerløkka ser det ut som en bombe har gått av.

Kristopher Schau (hvem andre) tar for seg fenomenet i boka «På vegne av venner«, det samme uttrykket som brukes i dødsannonser for de som altså ikke etterlater seg noen.

Boka er tankevekkende og trist men også skrevet med humor, uten at det blir uverdig eller klamt. Den gudsløse Schau gjør her et flott stykke gonzo-journalistikk som belyser en av samfunnets mest absurde og mørke sider. Han tar hovedrollen som den som skildrer hva som skjer, og forteller ærlig om hvordan det føles å være til stede.

Kunstner
Schau er både moromann, tv-kjendis og hardrocker. Han har provosert og underholdt med bizarre prosjekter som «forfall», der han levde usunt en uke på utstilling i et butikkvindu på Karl Johan, eller i tv-serien der han bryter de syv dødssyndene en etter en. Pulinga på scenen da bandet hans Cumshots spilte på Quartfestivalen er minst like omdiskutert.

Nå har Schau altså debutert som forfatter, og nok en gang setter han dagsorden og skaper debatt. Hvilken annen norsk kunstner har klart å skape mer debatt enn ham de siste årene?