Vi får nemlig en e-post tilsendt for hvert eneste debattinnlegg som blir skrevet. Rundt regnet hadde det akkumulert seg 35.000 svar der. Ikke rart mailboksen min begynte å klage.

Dette er innlegg skrevet av noen av IT-bransjens mest oppgående personer. Vel er det nok også en del støy/skit, men i hovedsak er vi så heldige at saklighetsnivået er høyere enn hos mange andre nettaviser med debattforum. Og for et engasjement leserne våre har! Jeg føler meg heldig som jobber her. (Og vet veldig godt hvor fortvilet noen av konkurrentene våre er over at de selv ikke engasjerer leserne i nærheten av det vi gjør…)

Utrolig nok har jeg lest (i hvert fall skumlest) de aller fleste innleggene.Det er ikke alltid vi er med i debatten selv, men vi følger med. Noe annet ville vært idiotisk.

Dialogen med leserne er lærerik og viktig. Rett som det er får vi journalister også rettmessig kritikk, vi blir gjort oppmerksom på feil eller mangler. Men her ligger det titt og ofte inspirasjon eller rene tips til oppfølginger eller andre saker også.

Når det er sagt undres jeg over at ikke alle nettaviser har debatt under sakene sine.

Husker i farten ikke hvilken av sakene mine som har skapt mest debatt (sånn under artikkelen, altså) men vet at vi ved flere anledninger har vært oppe i 4-500 innlegg. Normalt får en sak på digi.no fort 30-40 innlegg og mer.

Heretter angir du heller kartposisjonen din gjennom verdens største sosiale nettverk. Frem med mobilen og fortell alle vennene dine hvor du befinner deg til enhver tid.

Dette er stort. Min spådom er at dette blir mye større enn mange ser for seg.

En halv milliard mennesker bruker allerede Facebook til å fortelle og oppdage hvem som gjør hva og når. Den fjerde dimensjonen som nå altså åpner seg er «hvor».

Det store med dette er ikke at du forteller hvor du befinner deg, men at informasjonen du deler blir GPS-kodet – og at veldig mange gjør det. Bilder, tekst, video og statusoppdateringer blir med andre ord «hengende i lufta» i den virkelige fysiske verden: Ute i naturen, på pub eller museum, og kanskje til evig tid?

Er denne restauranten verdt et besøk, tenker du kanskje mens du rusler ned gata. Dra frem mobilen og se hva tidligere gjester mener. Det er dette informasjonslaget fra internett, tredd over en nøyaktig kartposisjon, som har et enormt potensial. Dette er den viktigste nyheten Facebook har kommet med noen gang, og dette har sprengkraft til å endre livene våre.

Les også geo-weben sprenger grensene, som handler om det samme. Det innlegget skrev jeg i april 2009.

Gowalla gir merker for steder som du sjekker inn på. Enten det er hotell, restauranter, t-banestasjoner eller hva det måtte være. Her fra iPhone-klienten deres.

Trenden er helt klar, og har vært det i en god stund allerede: Vi deler stadig mer informasjon om hvor vi befinner oss med andre. Geoweben sprenger grensene, skrev jeg for snart ett år siden. Siden den gangen har Twitter opplevd en fantastisk vekst, og innført (frivillig) geokoding av bilder og meldinger som deles med mobiltelefonen.

Foursquare og Gowalla har det siste året vokst frem som de to viktigste aktørene på området. Begge kan i korthet sammenfattes slik: Se hvor vennene dine er eller fortell hvor du selv befinner deg. Det gjør man ved å «sjekke inn» med mobilen når man befinner seg på virkelige steder, som på restaurant, kino, i butikken eller hjemme hos deg selv.

I hovedsak skiller de seg begge fra f.eks Brightkite (som jeg skriver mer om i lenken over) ved at de har innført spillelementer. Brukeren tjener opp poeng eller merker (badges and pins) basert på ulike handlinger, som det å være førstemann til å logge inn en plass. Selv har jeg inntil videre forkastet Foursquare, fordi jeg liker Gowalla bedre, særlig etter en nylig oppdatering som åpnet for opplasting av bilder.

Aftenposten skriver i dag at Gowalla kan bli det nye Twitter. Slik blir det neppe, men jeg er glad for oppslaget, fordi det viser at stedsbevisste nettjenester er på full fart inn i vanlige folks bevissthet. Tross likhetene mellom de to (dele geokodede bilder og meldinger) er det også store forskjeller. Nesten ingen benytter i dag geomuligheten i Twitter, mens den er selve essensen i tjenester som Gowalla. Twitter er genial i sin enkle form: som en plattform for å dele korte meldinger på inntil 140 tegn til mange personer samtidig. Men det er selvsagt rom for begge.

Selv bruker jeg tjenester som Gowalla til å kartlegge hvor jeg selv har vært over tid, og dele interessante tips til tilfeldige andre, som erfaringer med mat jeg bestiller på restaurant (med bilder) eller andre kulturopplevelser. Det er ikke aå interessant for meg å følge med på hva kontaktene mine til enhver tid gjør på Gowalla, selv om det er mulig.

Er mye på Saigon Lille Cafe, ja. Prøv biffsuppen deres (nr. 10 på menyen).

Håpet mitt er at flest mulig tar i bruk geotjenester. Tenk at du befinner deg utenfor en pub, restaurant eller utstilling – og lurer på om det er bryet verdt å gå inn? Dra frem mobilen og se hva gjestene før deg har opplevd.

One ring to rule them all..
Det finnes meg bekjent så langt ingen one-stop-shop-tjeneste som samler geokodede meldinger, bilder og data fra flere ulike kilder. Men både Twitter, Brightkite, Gowalla og Foursquare har åpne datasett og programmeringsgrensesnitt (API-er) tilgjengelig. Dermed burde det være en smal sak å lage en mashup eller remiks av kildene, som både gir tilgang til kartbasert innhold og gjør det mulig å sende data den andre veien: fra en applikasjon og til alle disse samtidig. Hvem tar utfordringen?

Det finnes også flere geo-baserte tjenester enn de jeg har nevnt. Google Buzz er siste skudd på stammen, en slags skamløs kopi av Twitter. Man kan selvsagt aldri avskrive nettets største lokomotiv, men enn så lenge synes jeg ikke Buzz har noe å tilføre som jeg ikke får bedre andre steder.

Geo in your face
Det går rykter om at Facebook snart åpner sin geo-krukke. Med over 400 millioner brukere kan fjøsboka bli det store lokomotivet, som virkelig får stedsbevisste nettjenester til å ta av. Og da er kanskje ikke Michael Liebholds fremtidsvisjon så langt unna lenger…

[brukernavn] I got the Mac Heist bundle. 7 Top Mac apps worth $260+ for only $20 and got 3 great bonus apps free! http://bit.ly/heist-it

Dette er altså en salgskampanje for et knippe billige programmer til Mac. Det følger tre ekstra apps med på kjøpet dersom man spammer alle Twitter-kontaktene sine. Smart salgstriks, men ikke så smart av de fleste kundene.

Fordi MacHeist benytter bit.ly, kan vi enkelt se hvor mange som sprer og klikker på disse meldingene. Det er over 120.000 bare den siste uken. Hvor mange av disse syntes det var lurt å hore ut Twitter-kontoen sin på denne måten?

De som ønsker tilbudet kan med fordel opprette en egen Twitter-konto for formålet, helt uten kontakter – og dermed slippe å spre denne reklamen til alle og enhver. Er stygt redd for at vi bare har sett starten på denne typen viral markedsføring.

Deres ansatte har seilt under falskt flagg og skrevet innlegg som dette:

Är det någon som har och använder samsungs Internet@tv?
Tycker det verkar otroligt gött att allting håller på att flyttas in i tvapparaterna så man slipper ha massor av apparater i hyllan.

Kampanjen er uærlig og stygg fordi avsender later som vedkommende er en helt vanlig forbruker. Videre forsøpler det nettet og skaper mistro til alle de andre personlige erfaringene om produker som florerer på internett. Slike erfaringer bruker jeg flittig selv, for å danne meg et inntrykk av produkter jeg vurderer å kjøpe.

Heldigvis er de patetiske arbeidsmetodene avslørt av en person som kaller seg Felmeddelande (feilmelding). Han eller hun leter opp de uærlige Samsung-meldingene og avslører dem, ved å svare slik:

En liten heads up: Denna användare «asbra» kommer ifrån PR-byrån The Viral Company (theviralcompany.com) och postar på uppdrag av just Samsung.

Personlige erfaringer i sosiale medier har selvsagt langt mer troverdighet enn betalte reklamebudskap. Men hvor lenge varer det? Mon tro hvor mange andre useriøse PR-byråer og selskaper som har gjort det samme, og ennå ikke blitt avslørt?

(via Pers Värld, Media Culpa og Twitter-brukeren @Al3x4nd3rR)

(Foto av Erinc Salor, creative commons)

Hva har Twitter med Tori Amos å gjøre? Sikkert ikke mer enn alt mulig annet rart, som du kan lære mer om gjennom twitter-universet.

Pop-eksentrikeren spilte i går kveld på Sentrum Scene, og kjæresten rev i billetten. Før konserten var det flere ting jeg lurte på. Som blant annet om det var sitteplasser i salen, når oppvarmingsbandet (som jeg nesten alltid forsøker å unngå) og ikke minst Tori Amos skulle begynne å spille. Jeg var også nysgjerrig på repertoaret hennes.

Alt sammen fikk jeg svar på gjennom Twitters glimrende sanntidssøk.

Dermed kunne vi unngå alt som heter kø, og slippe to timers ventetid og tilhørende ruinering i baren. En 0,4 øl koster for tiden 62 kroner på konsertstedet.

Jeg fant til og med en fersk anmeldelse av konserten hun hadde holdt dagen før i København. Ikke minst kom jeg over en lang rekke meldinger fra folk som gledet seg.

Ikke blir forundret hvis sanntidssøk tett opptil et arrangement bidrar til å heve også din totaltopplevelse.

Det hadde heller ikke forundret meg om dette kan være en lur måte å sikre seg billige billetter fra noen som i siste liten ikke kan delta.

Og, ja.. Konserten var knall.

Det er akkurat det Jeff Bezos i Amazon nå gjør. Nettgiganten dummet seg kraftig ut forrige helg ved å slette bøker fra kundenes lesebrett uten deres viten og godkjenning. I et blogginnlegg innrømmer toppsjefen at de gjorde noe dumt.

Dette viser at han kan reglene, slik for eksempel Intels retningslinjer for sosiale medier uttrykker dem:

Did you screw up? If you make a mistake, admit it. Be upfront and be quick with your correction.

Bezos tar på seg all skyld for feilen og lover bot og bedring. Slik kan en farlig situasjon snus til noe potensielt positivt for Amazon. Gjort riktig skaper en slik reaksjon inntrykk av et selskap som tar kundene sine på alvor.

Les kommentarene under Bezos innlegg, så ser man hvor godt dette fungerer.

Amazon som selskap blir mer spiselig igjen. Når det er sagt så er fortsatt Kindle en lukket, proprietær løsning med forbrukerfiendlig kopibeskyttelse på bøkene.

Cyndi Lauper – Change of Heart

Gdgt.com er et nytt sosialt nettsted for alle som elsker dingser. Her legger du inn lister over stæsj du har, hadde eller ønsker å skaffe deg.

Du får følge nyheter, anbefalinger, diskusjoner og lignende om tingene du er mest interessert i. Anbefales herved. Legg meg til som venn der inne hvis du vil. Kaller meg som vanlig «Umulius».

Les gjerne også kollega Øivind Idsøs ord om denne nettjenesten på DinSide: Gdgt.com gjør deg lommekjent.

Kindle fra Amazon og surfebrettet CrunchPad ligger for tiden øverst på min ønskeliste.

Surfebrett laget av teknoskribent Michael Arrington fra TechCrunch.com

Ikke vet jeg hva denne brennende interessen for duppeditter egentlig skyldes. Men den har vært der helt siden jeg fiklet med pc-er som C64 og Spectravideo en gang tidlig på åttitallet.

Mitt første møte med Mario.

Håndholdt Donkey Kong var også en tidlig favoritt som gledet stort helt til jeg presterte å miste dingsen på en ferietur som liten sneip.

Amiga 500 ble senere en altoppslukende interesse som preget hele ungdomstiden. (Note to self: dette må jeg skrive mer om en gang.)

NRKbeta ber om innspill for å utbedre statskanalens uten sammenligning mest minimalistiske kommunikasjonsplattform. Anledningen er at NRK fra årsskiftet ble pålagt å fjerne reklamen. Dermed har de fått bedre plass.

+-+-+-+-+-+-+-+-+
|T|e|k|s|t|-|t|v|
+-+-+-+-+-+-+-+-+

Mitt umiddelbare forslag er å legge ned hele satsingen, men det viser seg at så mange som 1,22 millioner nordmenn er faste lesere av nyheter på NRK Tekst-tv. Et utrolig tall når vi vet hvor mange som har internett i dag, både på pc, tv (stue-pc) og mobiltelefon.

Et morsomt forslag i kommentarene til saken hos NRKbeta går på å integrere meldinger fra Twitter mot tjenesten. Meldingene fra nettbrukere kan legges som et eget lag over en tv-sending, omtrent slik Tekst-tv gjør med undertekster (fra s. 777) i dag.

På sikt går det trolig mot en konvergens der tv smelter sammen med internett uansett, med spennende nye muligheter innen brukerinteraksjon og deltakelse. I mellomtiden hadde det vært kult å ta i bruk den arkaiske Tekst-tv-tjenesten til å prøve ut dialog med seerne.

MTV la ned sin tekst-tv da internett ble allemannseie på tampen av forrige årtusen. Kanskje de forhastet seg? Alltid kult når noen klarer å klemme ny funksjonalitet og muligheter ut av ellers utdatert og tilårskommen teknologi.