Tror du det skyldes morgenmøter der en redaktør eller utgavesjef bestemmer hva som skal dekkes, og av hvem? Ikke nødvendigvis.

Uansett hvor velsmurt en redaksjon er, må man samarbeide. Det kan løses må mange vis. Møter er nevnt, men det er lite effektivt. Hos oss står lynmeldinger sentralt. Det gjør det mulig å kommunisere uansett om deler av redaksjonen jobber hjemmefra, sitter på kontoret eller er ute på reportasje.

Men enda mer sentralt er en enkel funksjon kalt Fangstomaten, som er bygget inn i vår egenutviklede publiseringsløsning.

Den består av to enkle lister: en med forslag til saker (inkludert relevante lenker), og en oversikt over artikler som er på vei. Hver journalist kan med et enkelt klikk plukke en sak fra forslagslisten. Da flyttes den over til oversikten med kommende saker, slik at alle i redaksjon lett ser hva de andre jobber med.

Har det likevel hendt at flere skriver om samme nyhet? Ja, dessverre, men heldigvis skjer det svært sjeldent, og bare hvis noen har glemt å legge inn hva de jobber med.

Selv var jeg i Norge og hadde kortet i behold, så hva som egentlig skjedde vet jeg ikke. Men noen må åpenbart ha kopiert kortet mitt, og sannsynligvis har dette skjedd under ferien min til New York i forrige måned.

Uansett, en ganske uhyggelig opplevelse. Mye kan skrives om den manglende sikkerheten bankbransjen har lagt inn i kortsystemene, men det får jeg spare til en annen anledning.

I stedet vil jeg berømme Skandiabanken for å meget raskt ta kontakt med meg, slik at kortet ble sperret, og informere meg om hva jeg måtte gjøre for å opprette en reklamasjonssak overfor Visa.

For å sikre at kortsvindlerne ikke fortsetter å tømme kontoen min i fremtiden, bestilte jeg meg nytt bankkort på en helt annen bankkonto. Den gamle vil aldri mer bli brukt. En journalistkollega anbefalte meg å gjøre dette som en ekstra sikkerhet, fremfor å åpne nytt kort på gammel konto.

Det skal nemlig være mulig å tappe bankkort for mindre beløp også etter sperringer, f.eks i offline-sentraler, som parkeringshus og drosjer o.l. Den gamle kontoen min er nå nullet, så dermed slipper jeg å bekymre meg for slikt.

I dag fikk jeg dessuten alle pengene fra Visa tilbakebetalt, med følgende melding fra banken: «Utbetalingen er foretatt under forutsetning av at misbruket ikke skyldes grov uaktsomhet fra Deres side». Håper og tror det er siste ord i denne saken.

Det var slitsomt å klare seg en uke uten betalingskort, og særlig nå midt i shoppingkaoset før jul.

Så overraskelsen var stor da det viste seg at muttern ville være med. Plutselig falt noen brikker på plass, og det åpnet seg en mulighet til å dra. I morgen reiser vi, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri før har gledet meg mer til å reise noe sted.

Vi har mange, mange planer. Antakelig rekker vi neppe innom alt jeg forestiller meg. Meningen er da heller ikke å stresse rundt som japanske turister, som bare kikker kjapt gjennom kameralinsene før de flokker videre.

Nei, jeg vil kjenne på New York-stemningen, la meg forføre av omgivelsene og bare oppdage nye ting. Men klart, vi må innom en del kjente landemerker: Ground Zero, Rockerfeller Center, Wall Street, Empire State Building og Flat Iron. Skal naturligvis innom det lille som er igjen av Little Italy, må få sett Chinatown og Central Park og mye annet. Vi skal bo i Brooklyn. Det tror jeg blir bra, ikke minst på grunn av fotomulighetene fra Brooklyn Heights over mot Manhattan Skyline. Og visstnok byens beste pizza på Grimaldis.

Dessuten har jeg bestilt billetter til broadway-showet The Merchant in Venice, med selveste Al Pacino i hovedrollen. Utrolig nok skal vi få oppleve USAs beste skuespiller live fra femte rad!

Det blir nok noen overraskelser underveis også. Mistenker at mamma har bestilt helikoptertur, blant annet.

Planen er å videoblogge litt underveis. Kamera og PC er pakket og klart. Eventyret kan begynne.

Proffe kommunikatører, som informasjonsfolk og politikere ber nesten aldri om dette. Et ok unntak kan være hvis de ikke kjenner journalisten eller publikasjonen, og hvis saken er kontroversiell.

Poenget med sitatsjekk er å luke ut feil eller misforståelser, ikke å trekke sitater fordi man angrer på ting man har sagt i ettertid. I slike tilfeller kan pressen velge å publisere uansett, dersom det skulle være gode grunner til det.

Denne uken ba en person meg om sitatsjekk etter en pressekonferanse, der vi var flere journalister til stede. Det er ingen tradisjon for å sitatsjekk etter å ha invitert pressen og fremført et budskap i offentlighet.

I de tilfeller der jeg blir bedt om sitatsjekk etter et telefonintervju (det er flest av dem) hender det jeg spør om jeg kan lese opp sitatene direkte. Altså på slutten av intervjuet. De fleste synes det er en grei måte å gjøre det på. Slik får jeg sitatene godkjent umiddelbart, og saken kommer fortere ut. Hastighet er en av de mange fordelene med nettpublikasjoner, men det skal selvsagt ikke gå utover nøyaktigheten.

Vi får nemlig en e-post tilsendt for hvert eneste debattinnlegg som blir skrevet. Rundt regnet hadde det akkumulert seg 35.000 svar der. Ikke rart mailboksen min begynte å klage.

Dette er innlegg skrevet av noen av IT-bransjens mest oppgående personer. Vel er det nok også en del støy/skit, men i hovedsak er vi så heldige at saklighetsnivået er høyere enn hos mange andre nettaviser med debattforum. Og for et engasjement leserne våre har! Jeg føler meg heldig som jobber her. (Og vet veldig godt hvor fortvilet noen av konkurrentene våre er over at de selv ikke engasjerer leserne i nærheten av det vi gjør…)

Utrolig nok har jeg lest (i hvert fall skumlest) de aller fleste innleggene.Det er ikke alltid vi er med i debatten selv, men vi følger med. Noe annet ville vært idiotisk.

Dialogen med leserne er lærerik og viktig. Rett som det er får vi journalister også rettmessig kritikk, vi blir gjort oppmerksom på feil eller mangler. Men her ligger det titt og ofte inspirasjon eller rene tips til oppfølginger eller andre saker også.

Når det er sagt undres jeg over at ikke alle nettaviser har debatt under sakene sine.

Husker i farten ikke hvilken av sakene mine som har skapt mest debatt (sånn under artikkelen, altså) men vet at vi ved flere anledninger har vært oppe i 4-500 innlegg. Normalt får en sak på digi.no fort 30-40 innlegg og mer.

Heretter angir du heller kartposisjonen din gjennom verdens største sosiale nettverk. Frem med mobilen og fortell alle vennene dine hvor du befinner deg til enhver tid.

Dette er stort. Min spådom er at dette blir mye større enn mange ser for seg.

En halv milliard mennesker bruker allerede Facebook til å fortelle og oppdage hvem som gjør hva og når. Den fjerde dimensjonen som nå altså åpner seg er «hvor».

Det store med dette er ikke at du forteller hvor du befinner deg, men at informasjonen du deler blir GPS-kodet – og at veldig mange gjør det. Bilder, tekst, video og statusoppdateringer blir med andre ord «hengende i lufta» i den virkelige fysiske verden: Ute i naturen, på pub eller museum, og kanskje til evig tid?

Er denne restauranten verdt et besøk, tenker du kanskje mens du rusler ned gata. Dra frem mobilen og se hva tidligere gjester mener. Det er dette informasjonslaget fra internett, tredd over en nøyaktig kartposisjon, som har et enormt potensial. Dette er den viktigste nyheten Facebook har kommet med noen gang, og dette har sprengkraft til å endre livene våre.

Les også geo-weben sprenger grensene, som handler om det samme. Det innlegget skrev jeg i april 2009.

Da min selvbygde stue-pc med Windows Vista døde denne uken, bestemte jeg meg for å prøve Mac for første gang. I går kjøpte jeg en Mac Mini for 6.590 kroner. Med fjernkontroll, trådløst tastatur og mus endte prisen på nærmere åtte lapper.

Boksen er skåret ut av ett stykke aluminium og er nydelig å se på. Den er langt mer plasseringsvennlig enn min forrige tv-pc. Dessuten er den tilnærmet støyfri der den står plassert under min 55-tommers Sony-skjerm.

Mac Mini er knapt større enn ruteren min, og langt mindre enn min gamle stue-pc (foran i bildet).

Liten og lydløs, altså. Begge er viktige egenskaper ved en stue-pc. I tillegg har den kraft nok til å spille av filmer i full HD-oppløsning (1080p) slik at tv-en min kommer til sin rett. Ved å laste ned VLC, Quicktime-utvidelsen Perian og Flip4Mac får man støtte for de fleste videoformatene man trenger.

Det finnes en rekke gode mediasentre til Mac: Plex, Boxee og XBMC for å nevne noen. Både fjernkontrollen og «magic mouse» egner seg godt i sammenhengen. Sistnevnte fungerer ypperlig på sofa-armlenet, som jeg bruker som underlag.

Alt ligger egentlig til rette for at Mac Mini er svært godt egnet som stuemaskin. Med ett stort unntak:

Fluelort
Ganske raskt oppdaget jeg (til min store skuffelse) at Mac OS har svært mangelfull støtte for såkalt «resolution independence». I motsetning til Windows Vista og 7 kan du ikke øke størrelsen på skrifttypene i hele operativsystemet samtidig. Resultatet er at alle menyer og vindu-titler har knøttliten skrift, fluelort på skjermen – som knapt lar seg lese når man sitter i sofaen tre meter unna. Man kan zoome med en kombinasjon av tastatur og mus, men det er en lite holdbar løsning.

Rart at Apple ikke har løst noe som Amiga støttet allerede i 1991! De tror tydeligvis at ingen bruker Mac på storskjermer. Dette er ikke en ny problemstilling. Apple har planlagt å innføre «uavhengig oppløsning» i minst seks år, men har så langt ikke levert.

Et utviklerverktøy kalt «Quartz Debug» på en medfølgende cd kan øke DPI på systemfontene. Dessverre skalerer de ulike grafiske elementene i operativsystemet dårlig, så dette fungerer etter sigende dårlig. Vurderer likevel å prøve dette i påvente av en bedre løsning.

Ikoner i Firefox
Akkurat som til Windows finnes det en rekke ulike nettlesere til Mac. Mange sverger til Apples egen Safari, men jeg foretrekker foreløpig Firefox. Mac-versjonen er likevel dårligere enn Windows-utgaven synes jeg. Det er blant annet ikke støtte for ikoner (favicon) ved siden av hurtiglenker i toolbaren.

Dette løste jeg ved å installere utvidelsen Stylish, som lar brukeren endre stilsettet som styrer programmet. Deretter fulgte jeg oppskriften fra denne nettsiden, og vips fikk jeg ikonene på plass likevel.

Så veldig mye mer har jeg ikke rukket å gjøre med den nye Mac-en min ennå.

Nettstedet Mac1.no har for øvrig skrevet en god innføring om overgangen fra Windows til Mac.

Eller ett stykk Norges mest moderne og flotteste utdanningsbygg. Rommen skole og kultursenter åpnes offisielt om to uker av kronprinsesse Mette Marit.

Dette er livsverket til svigerfar og rektor Jon Langmoen. På søndag viste han oss rundt praktbygget, et prosjekt som bygger på hans tanker og ideer. Se bilder nederst.

Her er flere kinosaler med surroundlyd. Svær kultursal med wire-tak til lyssetting. Proff kantine, bibliotek og en enorm flerbrukshall som rommer fire basketballbaner. Det er lydisolerte rom med trommesett. Det er danserom. Det er til og med opplegg for lydstydio og regi. Alt sammen ytterst moderne. Bevegelsessensor styrer dusjene i gymsalen. Eller vasken på kjemirommet.

Skolen på 11.000 kvm har trådløst internett med dekning overalt. Ja, de har til og med eget serverrom, IT-tekniker og helpdesk. Ute er det digitale rebusløp, sprintbane og gøyale lekeapparater.

Heldige unger som får gå her, tenker jeg.

Jon viser frem kultursalen.

Eget wire-tak over kultursalen. Her kan teknikere montere lys osv.

Cisco-rutere sørger for trådløs internettdekning overalt i bygget.

En massiv flerbrukshall. Skillevegger kan lett heves og senkes med et tastetrykk.

Flerbrukshallen har egen tribune med plass til flere hundre tilskuere.

Fellesareale. Et digitalt kunstverk som endrer uttrykk over tid skal monteres i veggen.

Jon ser for seg at de kan starte filmklubb her. Dette er ett av to kinorom.

Kinorommet kan lett styres fra en pult ved scenen. Her er opplegg for automatisk styring av alt, inkludert nødvendige lyd- og videoinnganger.

Jon ved skolens grunnstein.

Grunnsteinen ble lagt ned av ordfører Fabian Stang og rektor Jon Langmoen den 3. april 2009.

Digre Luxo-lamper over bordene i biblioteket.

Lydisolert rom er greit å ha når man øver trommer.

Gøy for både liten og stor ute i skolegården

Når skolen åpner i slutten av august er det slutt for rektor Langmoen. Da blir han rådgiver i utdanningsetaten.

Du kommer ikke lenger vekk fra de gråtriste, råtne betongklumpene jeg måtte tåle i min ungdom.  Skolen min smuldret nærmest opp. På Munkerud husker jeg vi kunne stikke blyanten rett i veggen. Det var veggen – ikke blyantspissene som ga etter på slutten av åttitallet. Dassen var en skrekkfilm. Det var mugg i gymdusjen. Ungdomstrinnet og senere videregående var ikke noe bedre. Det er nesten rart vi overlevde, tross elendig inneklima og sprukne asbestplater gjennom 12 års skolegang.

Nei, dette var virkelig noen helt andre boller. Jon har all grunn til å være stolt.

Jeg har tidligere gitt bort alle DVD-platene mine (nesten). Men selv om jeg lever så digitalt jeg kan, har jeg ennå ikke tatt skrittet fullt ut. Den gode gamle papirboka fyller noen hyller i stua.

Bøkene trenger ikke støve ned. Det er bare å innrømme det: De færreste titlene kommer du noensinne til å lese igjen. Derfor ble jeg glad når jeg oppdaget at naboen hadde lagt frem en stabel  i trappeoppgangen (bor i blokk), nærmere bestemt ved postkassene.

Vær så god forsyn dere, disse bøkene trenger jeg ikke lenger, stod det på en liten lapp.

Dermed sikret vi oss Ungdom av Arild Nyquist, samt Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Ikke dårlig. Kanskje burde jeg også plukket med meg en bok om hvorfor alle hater USA, men vi følte det var greit at andre også fikk være med på moroa. Et par dager senere var alle bøkene borte. 7-8 stykker.

Vi kommer til å gi bort noen bøker tilbake. Som nyvalgt styremedlem i borettslaget mitt skal jeg foreslå at vi lager en byttekasse, eller noe lignende. Ta av hjertens lyst.

En annen mulighet er å delta i det verdensomspennende initiativet BookCrossing, der man merker bøkene med ID-nummer og følger ferden videre.

Du kan også legge igjen bøker i det offentlige rom etter eget ønske. Da er det lurt å unngå skoler og restauranter, ettersom de har en tendens til å ta vare på dem i håp om at eieren kommer tilbake, påpekes det i denne diskusjonstråden på Facebook.

Hvorfor ikke legge igjen bøker på flyplassen eller i hotellets lobby i forbindelse med reise? Da blir håndbagasjen din lettere å drasse på hjemover…

Klokken er laget av amerikaneren David Forbes og består av to stykk nixierør. Disse gløder opp og viser klokkeslettet når armen vris i en bestemt vinkel, typisk 45 grader. Først viser den timen, deretter minutter og til slutt sekundene. En svak elektrisk summing kan høres når katoderørene fyrer opp.

Programvaren som styrer klokken er utgitt under en åpen GPL-lisens. Dermed kan klokken omprogrammeres, selvfølgelig gitt at man har det rette utstyret for å koble seg til komponentene.

Dette er den samme klokken som Apple-gründer Steve Wozniak går rundt med.

Han elsker denne oppfinnelsen, og det er lett å se hvorfor. Den vekker oppmerksomhet, og folk lurer på hva dette er for noe. Det digre chassiet er laget av forsterket aluminium av den typen man finner i flyindustrien.

Helt siden jeg intervjuet Woz i fjor har jeg vært hekta. Men lenge var produsenten utsolgt for noen av de nødvendige delene. Da Cathode Corner endelig åpnet for nye bestillinger i mars var jeg rask med å bestille, men det tok ytterligere to og en halv måned før pakken kom frem.

Klokken koster 395 dollar pluss frakt på 35 dollar. I tollen ble jeg avkrevd 700 kroner, så til sammen kostet herligheten meg om lag 3500 kroner. Helt klart verdt både den lange ventetiden og prisen. Det er neppe noen i Norge som har maken?

For å si det med ordene til nettstedet Engagdet:

«A timepiece such as this could make grown geeks cry.»