Heretter angir du heller kartposisjonen din gjennom verdens største sosiale nettverk. Frem med mobilen og fortell alle vennene dine hvor du befinner deg til enhver tid.

Dette er stort. Min spådom er at dette blir mye større enn mange ser for seg.

En halv milliard mennesker bruker allerede Facebook til å fortelle og oppdage hvem som gjør hva og når. Den fjerde dimensjonen som nå altså åpner seg er «hvor».

Det store med dette er ikke at du forteller hvor du befinner deg, men at informasjonen du deler blir GPS-kodet – og at veldig mange gjør det. Bilder, tekst, video og statusoppdateringer blir med andre ord “hengende i lufta” i den virkelige fysiske verden: Ute i naturen, på pub eller museum, og kanskje til evig tid?

Er denne restauranten verdt et besøk, tenker du kanskje mens du rusler ned gata. Dra frem mobilen og se hva tidligere gjester mener. Det er dette informasjonslaget fra internett, tredd over en nøyaktig kartposisjon, som har et enormt potensial. Dette er den viktigste nyheten Facebook har kommet med noen gang, og dette har sprengkraft til å endre livene våre.

Les også geo-weben sprenger grensene, som handler om det samme. Det innlegget skrev jeg i april 2009.

Da min selvbygde stue-pc med Windows Vista døde denne uken, bestemte jeg meg for å prøve Mac for første gang. I går kjøpte jeg en Mac Mini for 6.590 kroner. Med fjernkontroll, trådløst tastatur og mus endte prisen på nærmere åtte lapper.

Boksen er skåret ut av ett stykke aluminium og er nydelig å se på. Den er langt mer plasseringsvennlig enn min forrige tv-pc. Dessuten er den tilnærmet støyfri der den står plassert under min 55-tommers Sony-skjerm.

Mac Mini er knapt større enn ruteren min, og langt mindre enn min gamle stue-pc (foran i bildet).

Liten og lydløs, altså. Begge er viktige egenskaper ved en stue-pc. I tillegg har den kraft nok til å spille av filmer i full HD-oppløsning (1080p) slik at tv-en min kommer til sin rett. Ved å laste ned VLC, Quicktime-utvidelsen Perian og Flip4Mac får man støtte for de fleste videoformatene man trenger.

Det finnes en rekke gode mediasentre til Mac: Plex, Boxee og XBMC for å nevne noen. Både fjernkontrollen og «magic mouse» egner seg godt i sammenhengen. Sistnevnte fungerer ypperlig på sofa-armlenet, som jeg bruker som underlag.

Alt ligger egentlig til rette for at Mac Mini er svært godt egnet som stuemaskin. Med ett stort unntak:

Fluelort
Ganske raskt oppdaget jeg (til min store skuffelse) at Mac OS har svært mangelfull støtte for såkalt «resolution independence». I motsetning til Windows Vista og 7 kan du ikke øke størrelsen på skrifttypene i hele operativsystemet samtidig. Resultatet er at alle menyer og vindu-titler har knøttliten skrift, fluelort på skjermen – som knapt lar seg lese når man sitter i sofaen tre meter unna. Man kan zoome med en kombinasjon av tastatur og mus, men det er en lite holdbar løsning.

Rart at Apple ikke har løst noe som Amiga støttet allerede i 1991! De tror tydeligvis at ingen bruker Mac på storskjermer. Dette er ikke en ny problemstilling. Apple har planlagt å innføre «uavhengig oppløsning» i minst seks år, men har så langt ikke levert.

Et utviklerverktøy kalt “Quartz Debug” på en medfølgende cd kan øke DPI på systemfontene. Dessverre skalerer de ulike grafiske elementene i operativsystemet dårlig, så dette fungerer etter sigende dårlig. Vurderer likevel å prøve dette i påvente av en bedre løsning.

Ikoner i Firefox
Akkurat som til Windows finnes det en rekke ulike nettlesere til Mac. Mange sverger til Apples egen Safari, men jeg foretrekker foreløpig Firefox. Mac-versjonen er likevel dårligere enn Windows-utgaven synes jeg. Det er blant annet ikke støtte for ikoner (favicon) ved siden av hurtiglenker i toolbaren.

Dette løste jeg ved å installere utvidelsen Stylish, som lar brukeren endre stilsettet som styrer programmet. Deretter fulgte jeg oppskriften fra denne nettsiden, og vips fikk jeg ikonene på plass likevel.

Så veldig mye mer har jeg ikke rukket å gjøre med den nye Mac-en min ennå.

Nettstedet Mac1.no har for øvrig skrevet en god innføring om overgangen fra Windows til Mac.

Eller ett stykk Norges mest moderne og flotteste utdanningsbygg. Rommen skole og kultursenter åpnes offisielt om to uker av kronprinsesse Mette Marit.

Dette er livsverket til svigerfar og rektor Jon Langmoen. På søndag viste han oss rundt praktbygget, et prosjekt som bygger på hans tanker og ideer. Se bilder nederst.

Her er flere kinosaler med surroundlyd. Svær kultursal med wire-tak til lyssetting. Proff kantine, bibliotek og en enorm flerbrukshall som rommer fire basketballbaner. Det er lydisolerte rom med trommesett. Det er danserom. Det er til og med opplegg for lydstydio og regi. Alt sammen ytterst moderne. Bevegelsessensor styrer dusjene i gymsalen. Eller vasken på kjemirommet.

Skolen på 11.000 kvm har trådløst internett med dekning overalt. Ja, de har til og med eget serverrom, IT-tekniker og helpdesk. Ute er det digitale rebusløp, sprintbane og gøyale lekeapparater.

Heldige unger som får gå her, tenker jeg.

Jon viser frem kultursalen.

Eget wire-tak over kultursalen. Her kan teknikere montere lys osv.

Cisco-rutere sørger for trådløs internettdekning overalt i bygget.

En massiv flerbrukshall. Skillevegger kan lett heves og senkes med et tastetrykk.

Flerbrukshallen har egen tribune med plass til flere hundre tilskuere.

Fellesareale. Et digitalt kunstverk som endrer uttrykk over tid skal monteres i veggen.

Jon ser for seg at de kan starte filmklubb her. Dette er ett av to kinorom.

Kinorommet kan lett styres fra en pult ved scenen. Her er opplegg for automatisk styring av alt, inkludert nødvendige lyd- og videoinnganger.

Jon ved skolens grunnstein.

Grunnsteinen ble lagt ned av ordfører Fabian Stang og rektor Jon Langmoen den 3. april 2009.

Digre Luxo-lamper over bordene i biblioteket.

Lydisolert rom er greit å ha når man øver trommer.

Gøy for både liten og stor ute i skolegården

Når skolen åpner i slutten av august er det slutt for rektor Langmoen. Da blir han rådgiver i utdanningsetaten.

Du kommer ikke lenger vekk fra de gråtriste, råtne betongklumpene jeg måtte tåle i min ungdom.  Skolen min smuldret nærmest opp. På Munkerud husker jeg vi kunne stikke blyanten rett i veggen. Det var veggen – ikke blyantspissene som ga etter på slutten av åttitallet. Dassen var en skrekkfilm. Det var mugg i gymdusjen. Ungdomstrinnet og senere videregående var ikke noe bedre. Det er nesten rart vi overlevde, tross elendig inneklima og sprukne asbestplater gjennom 12 års skolegang.

Nei, dette var virkelig noen helt andre boller. Jon har all grunn til å være stolt.

Jeg har tidligere gitt bort alle DVD-platene mine (nesten). Men selv om jeg lever så digitalt jeg kan, har jeg ennå ikke tatt skrittet fullt ut. Den gode gamle papirboka fyller noen hyller i stua.

Bøkene trenger ikke støve ned. Det er bare å innrømme det: De færreste titlene kommer du noensinne til å lese igjen. Derfor ble jeg glad når jeg oppdaget at naboen hadde lagt frem en stabel  i trappeoppgangen (bor i blokk), nærmere bestemt ved postkassene.

Vær så god forsyn dere, disse bøkene trenger jeg ikke lenger, stod det på en liten lapp.

Dermed sikret vi oss Ungdom av Arild Nyquist, samt Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Ikke dårlig. Kanskje burde jeg også plukket med meg en bok om hvorfor alle hater USA, men vi følte det var greit at andre også fikk være med på moroa. Et par dager senere var alle bøkene borte. 7-8 stykker.

Vi kommer til å gi bort noen bøker tilbake. Som nyvalgt styremedlem i borettslaget mitt skal jeg foreslå at vi lager en byttekasse, eller noe lignende. Ta av hjertens lyst.

En annen mulighet er å delta i det verdensomspennende initiativet BookCrossing, der man merker bøkene med ID-nummer og følger ferden videre.

Du kan også legge igjen bøker i det offentlige rom etter eget ønske. Da er det lurt å unngå skoler og restauranter, ettersom de har en tendens til å ta vare på dem i håp om at eieren kommer tilbake, påpekes det i denne diskusjonstråden på Facebook.

Hvorfor ikke legge igjen bøker på flyplassen eller i hotellets lobby i forbindelse med reise? Da blir håndbagasjen din lettere å drasse på hjemover…

Klokken er laget av amerikaneren David Forbes og består av to stykk nixierør. Disse gløder opp og viser klokkeslettet når armen vris i en bestemt vinkel, typisk 45 grader. Først viser den timen, deretter minutter og til slutt sekundene. En svak elektrisk summing kan høres når katoderørene fyrer opp.

Programvaren som styrer klokken er utgitt under en åpen GPL-lisens. Dermed kan klokken omprogrammeres, selvfølgelig gitt at man har det rette utstyret for å koble seg til komponentene.

Dette er den samme klokken som Apple-gründer Steve Wozniak går rundt med.

Han elsker denne oppfinnelsen, og det er lett å se hvorfor. Den vekker oppmerksomhet, og folk lurer på hva dette er for noe. Det digre chassiet er laget av forsterket aluminium av den typen man finner i flyindustrien.

Helt siden jeg intervjuet Woz i fjor har jeg vært hekta. Men lenge var produsenten utsolgt for noen av de nødvendige delene. Da Cathode Corner endelig åpnet for nye bestillinger i mars var jeg rask med å bestille, men det tok ytterligere to og en halv måned før pakken kom frem.

Klokken koster 395 dollar pluss frakt på 35 dollar. I tollen ble jeg avkrevd 700 kroner, så til sammen kostet herligheten meg om lag 3500 kroner. Helt klart verdt både den lange ventetiden og prisen. Det er neppe noen i Norge som har maken?

For å si det med ordene til nettstedet Engagdet:

«A timepiece such as this could make grown geeks cry.»

Overskriften sier alt. Hvorfor i all verden sluttet Skandiabanken med bilde på visakort? Har vært kunde der i snart ti år. Ansiktet mitt har alltid prydet kortet. Men ikke da jeg nylig ble påtvunget oppgradert kort med chip.

Nå er jeg ID-løs.

For lenge siden var det viktig med gyldig legitimasjon. For å komme inn på byen og slikt. Kan ikke si jeg plages av spørsmål om jeg er gammel nok til å drikke lenger. Men fortsatt har jeg behov for leg. For eksempel når jeg skal hente pakker på posten.

Derfor spurte jeg i dag om jeg kunne få Postens id-kort. Men, neida. “- Det har vi sluttet med”, fortalte damen i skranken.

Ikke har jeg lappen heller. Så da sitter jeg igjen uten annen gyldig id enn passet mitt. Skal jeg gå rundt med det i lomma, liksom? Argh.

Ringte forresten Skandiabanken og luftet min frustrasjon. Bilde på kortet er nyttig både som id, samt som en liten ekstra beskyttelse mot misbruk.

- De færreste banker i utlandet tilbyr bilde på kortene, ble jeg fortalt. Samtidig innrømmet kundeservicemannen at mange av kundene deres hadde bedt om det samme som meg. Han sa også at de loggførte alle slike ønsker.

Ta kontakt med banken din og mas du også! Det er rett og slett idiotisk at betalingskort ikke skal ha bilde av den rettmessige eieren.

En gang hadde jeg tusenvis av disketter og ikke mindre enn fire diskettstasjoner. Dette er alt som er igjen av mange år som ivrig Amiga-entusiast og aktivt medlem av et slags undergrunnsmiljø kjent som demoscenen.

To støvete tårn.  Hva inneholder de? Skal vi se:

* Viktige Amiga-programmer som Xcopy (for å kopiere disketter), musikkprogrammet Protracker og filbehandlingsprogrammet Directory Opus er blant de jeg har tatt vare på.

* Et knippe demoer (tenk musikkvideo, der effektene er programmert, grafikken er tegnet piksel for piksel i Amiga-programmet Deluxe Paint med tilhørende 4-kanalers lydspor, også det laget på Amiga).

**** I dag kan mange av disse demoene oppleves på Youtube.  For eksempel 20 år gamle Mental Hangover fra Scoopex, Enigma av Phenomena (digger fortsatt musikksporet fra denne!) og Desert Dream (del 2) av den danske gruppa Kefrens.

Sistnevnte vant demokonkurransen på The Gathering i Skedsmohallen i 1993. Jeg var så klart til stede Faktisk var jeg på alle TG-ene de første ti årene.

* Ellers har jeg spart på en rekke produksjoner som min egen demogruppe (“Stone Arts”) laget,  inkludert diskettavisa vi utga. Med tanke på senere karrierevalg er det artig å tenke på at jeg var redaktør for diskettavisen ”Headline” som fjortis tidlig på nittitallet. Stone Arts vant blant annet 40 kilobyte intro-konkurransen på The Gathering i 1994. Flere av gruppas medlemmer ble ansatt som spillutviklere på Funcom.

Har ikke helt hjerte til å kvitte meg med disse diskettene. På loftet ligger det dessuten to Amiga-maskiner. Har både en A500 og en A1200.

Kanskje burde jeg heller gjenbruke dem som blomsterpotter? (Takk til @Eterg for tipset!)

Helt død er den ikke. Faktisk lever disketten i beste velgående.

Sony hadde riktignok 70 prosent av markedet, men andre produsenter som Imation (tidligere 3M) og Maxell har ingen planer om å slutte å lage disketter, ifølge CNN.

Dermed kan Helsedirektoratet og norske fastleger puste lettet ut. Selv i 2010 er de avhengige av diskettene for distribusjon av pasientlister. Hvert år postlegges 48.000 disketter til norske leger, har E24 funnet ut.

Ja, hvem trenger vel “nymotens” teknologi som internett og nettdistribusjon? Jeg bare trykker litt på EDB-maskinen og sender avgårde magnetiske platelagre som rommer ufattelige 1,44 megabyte per stykk. Plass til plenty med pasientlister der. Så får gutta i Posten Norge rørt litt på beina i samme slengen.

Norske helsemyndigheter er ikke alene. 3,5-tommers floppy brukes fortsatt i stor utstrekning, blant annet i India og andre utviklingsland. Mange sitter på pc-er og servere der disketten er helt nødvendig, enten som bootdisk eller som eneste mulighet for å oppdatere BIOS.

… Dette minner meg på at jeg har et knippe Amiga-disketter liggende selv. Blogger straks om hva de inneholder!

Slik det er nå trenger disse en amerikansk iTunes-konto for å få fullt utbytte av produktet. Faktisk er det lurt å ha flere iTunes-kontoer uansett.

En amerikansk iTunes-konto gir deg nemlig tilgang til en rekke apps, e-bøker og leie av video (for å nevne noe) som norsk konto dessverre ikke gir.

Før offisiell norgeslansering er det dessuten helt nødvendig med amerikansk iTunes-tilgang for å kunne laste ned apps direkte fra iPad.

Hvis du bare har norsk iTunes-konto:
Du kan fremdeles laste ned iPad-apps til iTunes på PC/Mac, og deretter synkronisere disse over til iPad på vanlig måte, men utvalget av apps er langt dårligere med norsk konto.

Du får eksempelvis ikke tak i Apples egne produktivitetsprogrammer Pages, Numbers og Keynote med norsk konto. Disse selges enkeltvis for 10 dollar stykket i App Store.

Slik får du amerikansk iTunes-konto:
Merk: du bryter betingelsene for iTunes ved å gjøre dette. Jeg tar ikke ansvar for eventuelle problemer som følge av dette.

Selv gjorde jeg dette i april 2010, og kan bekrefte at nedenstående oppskrift fungerte.

Du har antakeligvis ikke amerikansk kredittkort. Dette krever amerikansk bankkonto.

Gavekort for amerikansk iTunes

Løsningen er å skaffe seg et gavekort fra Apple, rettere sagt et giftcard for amerikansk iTunes. Dette skaffer du enklest ved å kjøpe på eBay. Sørg for å handle med en bruker som kan skilte med gode brukeranmeldelser. Det er en ekstra beskyttelse for å ikke bli lurt.

Tips: Hvis du ikke planlegger å kjøpe apps som kun finnes i den amerikanske App Store, så holder det med minst mulig verdi på gavekortet. Jeg kjøpte to stykk gavekort på til sammen 30 dollar. Dette betalte jeg tilsvarende 240 norske kroner for.

Mine to gavekort-koder ble levert på e-post. Jeg mottok disse fire timer etter betaling via Paypal.

Når du har fått dine gavekort er det på tide å lage en helt ny iTunes konto. (Som min gamle Kung Fu-lærer alltid sa: “pay attention to details“, altså følg oppskriften til punkt og prikke.)

1. Først sørger du for å logge deg ut av iTunes på pc-en eller Mac-en din. Dette gjør du typisk øverst til venstre i programvinduet. Står det “logg på” er du good to go.

2. Gå deretter nederst i iTunes-vinduet. Der finner du et flagg som indikerer hvilken land-avdeling du befinner deg i. Klikk på flagget og sørg for å velge USA.

3. Klikk “logg på” og velg “opprett ny konto”. Trykk continue, og deretter må du godta brukeravtalen (continue).

4. Nå må du skrive inn e-postadressen din. Du må bruke en annen e-postadresse enn du tidligere har registrert deg hos Apple med (norsk konto). Denne vil bli brukernavnet ditt for amerikansk iTunes.

5. Fyll ut alle detaljer unntatt kredittkortnummer. På dette punktet må du lyve: Du trenger en amerikansk bostedsadresse og telefonnummer. Jeg Googlet meg frem til et vilkårlig hotell. Selv valgte jeg ett fra New York. Hotell har som regel adresse og telefonummer oppgitt på nettsiden. Lån deres. Bruk ditt eget navn (fortrinnsvis uten æøå) eller finn på et…

I stedet for kredittkortnummer skal du velge “none” for betaling (til høyre for kredittkortvalgene), og heller fylle ut inn gavekortkoden din.

Til slutt sjekker du e-posten din og bekrefter opprettelse.

Vips, så har du registrert din amerikanske iTunes-konto.

Hvis du er som meg, har du nå to iTunes-kontoer. En norsk og en amerikansk. Logg på med din nye amerikanske konto på iPad. Dette gjøres under innstillinger.

Nå kan du laste ned gratisapps rett fra iPad, og du kan også kjøpe programmer (så mye du har dekning for på kontoen din, dvs avhengig av påfyll av eventuelle gavekort).

Hvis du senere ønsker å bytte tilbake til norsk konto, så går du bare tilbake til instillinger og logger ut, og deretter inn igjen med norsk Itunes-konto.

Det er fullt mulig å ha en iPad eller iPhone med apps som er hentet med flere ulike kontoer, men merk at du bare får oppdatert/oppgradert disse ved å være innlogget med korrekt konto.

Å skrive firmanavnet sitt med bare store bokstaver er et velkjent triks for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Det samme gjelder iPhone, iPad, iPod, Symbian^3, eBay, PlayStation, NextGenTel og SpareBank 1. For ikke å snakke om språklige bastarder som Berner Gruppen. Mediehuset bak Dagbladet insisterer altså på å ha en grammatisk feil i navnet sitt. Flaut.

Dette er pinlig også for undertegnede, som jobber for digi.no. Altså uten stor forbokstav. Skal man første kaste steiner, så er det mest gøy å sitte i glasshus.

Ifølge redaksjonens uskrevne husregler skriver vi iPhone, ikke Iphone. Samtidig er det enighet om at vi skriver Playstation. Tekstreklamen er tillatt så lenge feilen befinner seg blant de to første bokstavene i navnet. Forstå det, den som kan.

Antakelig er det vanskelig å være konsekvent når nettavisen vår ikke har stor forbokstav i verken navn eller logo.

Språkrådet mener forresten at iPod er korrekt stavemåte.

Da er jeg langt mer enig med språkrøkter og journalist Lars Aarønæs, som ber oss kutte ut logospråket.

- Journalister må trosse logospråket.Vi skal først og fremst ta hensyn til leseren, ikke drive reklame for firmaer, sier Aarønæs.