Marius Jørgenrud's blogg

Det har blitt mindre blogging om det å være journalist enn jeg opprinnelig planla. Det skyldes ikke at det ikke er noe å skrive om. Tvert imot har det skjedd svært mye, siden jeg for drøyt ett år siden kunne markere mitt første år i jobben.

Den gangen hadde vi akkurat vært gjennom en nedbemanning og flyttet til nye lokaler sammen med resten av Aller-konsernet. Utgavesjefen og han som ansatte meg hadde nettopp sagt opp. Så gikk vi rett inn i en ny guffen nedbemanningsprosess.

Vond tid, men lærerikt
Nå satt jeg virkelig oppe i det. Både fordi jeg frykten for jobben min, samtidig som jeg var innvalgt i NJ-klubbstyret. Dermed ble jeg utpekt til å delta i nedbemanningsforhandlinger med ledelsen. Lærerikt, men samtidig den vanskeligste tiden jeg har opplevd.

Kort fortalt havnet jeg i den bisarre situasjonen der vi i praksis argumenterte for at jeg burde miste jobben, som en av de med kortest fartstid. Ansiennitet er det eneste objektive kriteriet man som tillitsvalgt kan anføre i en slik situasjon.

Ledelsen har styringsrett, og de ville det annerledes. Jeg ble ikke utpekt, men en av kollegene i redaksjonen min mistet dessverre jobben.

Oppturen
Det siste året har jeg vært en av bare tre journalister i digi.no, Norges beste og mest leste nettavis for IT-bransjen. Samtidig har jeg for alvor funnet plassen min i redaksjonen. Det har blitt veldig mange gode saker. Produktiv er jeg også. Ser ut til at jeg har skrevet rundt tusen artikler det siste året.

Jeg har blitt premiert for månedens beste sak blant alle nettstedene til Aller Internett, og nominert til den samme prisen flere ganger. Det er vanskelig å ikke være litt stolt over det jeg har fått til.

Siden er jeg også blitt valgt til nestleder i klubbstyret. Det er nesten litt uvirkelig. Men vi har tøffe dager foran oss. Nå er det brudd i forhandlingene mellom MBL og NJ og det mobiliseres til en mulig streik.

Denne uken har det gått ett år siden jeg begynte som journalist i digi.no, IT-bransjens nettavis. Det har jeg lyst til å markere ved å dele noen av erfaringene mine underveis.

Siden 14. april 2008 har jeg skrevet over 730 nyhetsartikler, 12 kommentarer, besøkt de fleste kjente IT-selskap og en mengde store og små aktører i bransjen. Jeg har også rukket å intervjue en rekke legender, IT-guruer og kommet med flere avsløringer.

Sitatvegring. Det siste har lært meg at mange norske kolleger vegrer seg for å sitere konkurrenter. Ved flere anledninger har Digi eksempelvis avdekket grove brudd på personvernlovgivningen, som kan få dramatiske samfunnsmessige og personlige konsekvenser. Sist skrev jeg om hvordan 270.000 fødselsnumre ligger helt åpent tilgjengelig for misbruk av hvem som helst. Kun noen ganske få valgte å sitere saken, selv om NTB videreformidlet den. Ingen større medier gadd å plukke opp tråden.

Vet norske næringslivstopper hvor lett kriminelle kan svindle dem ved hjelp av disse lekkasjene? Problemet kan bare løses ved et bredt fokus på at person- og fødselsnumre aldri alene kan brukes til identifikasjon.

Taktskifte. Helt fra starten var det nok tempoet som var mest skremmende. Mens mine utmerkede kolleger kunne finne på å skrive både fem, seks og enda flere artikler på en god dag, var jeg heldig om jeg klarte et par i begynnelsen.

Etter ti års bakgrunn som webansvarlig og informasjonsmedarbeider var derfor overgangen forholdsvis brutal. Fra å ha skrevet to-tre saker i uken som redaktør for Dataforeningens nettside og deres infoside i papirutgaven av Computerworld, måtte jeg plutselig levere minst fem-gangeren.

Utfordringen viste seg heldigvis å være overkommelig, ettersom jeg kunne konsentrere meg helt og holdent på skriving, og ikke alt det andre jeg tidligere måtte gjøre i tillegg av tekniske oppgaver.

Spesielt synes jeg overgangen gikk bra grunnet veldig god hjelp og oppfølging av min daværende utgavesjef og skrivende kollega Anders Brenna. Han har lært meg utrolig mye!

To-veis kommunikasjon. Den andre virkelig store forskjellen jeg umiddelbart merket, og satte enorm pris på, var dialogen med de svært engasjerte Digi-leserene. For første gang oppdaget jeg at sakene jeg skrev faktisk ble lest.

Digi.no har etter min mening en av nettavisenes beste debattnivå, og det er ikke uvanlig at en god sak kan få hundre debattinnlegg. Ofte har deltakerne inngående kunnskap og innsikt som gir en ekstra dimensjon til sakene vi skriver. Debatten gir også korreks til journalistene dersom de har gjort noe feil.

Her har jeg fått kjeft, blitt truet med juling, men også fått skryt og gode tilbakemeldinger. Vi leser alle kommentarene som kommer inn, selv om vi ikke alltid deltar i debatten.

Vi kan på direkten se hvor mange som leser sakene, normalt med ti minutters margin. Dermed kan man umiddelbart se effekt av hva en liten endring av overskrift gjør med interessen. Det er mange eksempler på at selv små justeringer kan doble antall lesere!

Live dekning. Journalistikken utfordres av dagens raske medievirkelighet. Det siste året har jeg eksperimentert med å skrive og publisere saker på direkten ute i felten. Skriveblokk og penn er byttet ut med bærbar-pc og mobilt bredbånd, alt for å kunne levere enda ferskere nyheter.

Jeg har ennå ikke prøvd ut direkte leserinvolvering i reportasjene, slik det er mulig å gjøre med løsninger som CoverItLive, men dette kommer jeg garantert til å gjøre i fremtiden. Her har journalister flest mye å lære av bloggere.

Video begynner å bli stadig mer vanlig i nettpublikasjoner, og kommer til å bli enda viktigere fremover. Fortsatt er jeg den glade amatør når det gjelder å stå foran kamera under innspillingene av innslagene med Digi-TV, men lærer hele tiden. Jeg har gått til innkjøp av et ultraportabelt HD-kamera, og kommer til å eksperimentere med litt mer filming i felten fremover i sakene der det faller seg naturlig.

Anmeldt. Kurt Oddekalv og Norges miljøvernforbund rev i september ned en mobilmast de mente var ulovlig satt opp. Det startet en serie med artikler der vi dekket konflikten mellom mobiloperatøren MTU og miljøvernerne. En sak jeg skrev ble av forbundet klaget inn til Pressens faglige utvalg (PFU). Dette er første og eneste gang Digi har fått en PFU-klage som organet har behandlet. Gleden var stor da vi ble frikjent, og det ble klart at vi ikke hadde brutt pressens regelverk. Igjen må jeg rette en stor takk til min tidligere utgavesjef som la ned mye arbeid i denne saken.

Oppsigelser. Finanskrisen ble for alvor kjent først på høsten i fjor. Mediebransjen lever av annonsekroner og ble en av de første norske ofrene for den globale nedkjølingen av økonomien. Det fikk også vi merke. I november ble det klart at Aller Internett måtte nedbemanne for å spare penger. Miljøet ble sterkt preget av kuttene, som endte med at 12 av 60 journalister fikk sparken.

Vår redaksjon har heldigvis ikke fått merke sparekniven. Men situasjonen er som kjent fortsatt dramatisk for mediene. Senest forrige måned kunngjorde Aller at de kutter 70 årsverk, denne gangen i papiravdelingene.

Akkurat nå: Faith No More – Stripsearch

Bedriftsblogging er en relativt ny kommunikasjonskanal med stort potensial for dialog med publikum. Ved å fortelle hva du driver med kan virksomheten få nyttige innspill og gjøre seg verdifulle erfaringer i samspill med brukerne. Potensialet for gevinst er derfor stort.

Fenomenet startet i USA og store amerikanske IT-selskaper som Microsoft og Google har vært veldig aktive. Jeg vet ikke hvor oppdatert denne listen er, men den gir uansett en pekepinn over hvor mange selskaper som har kastet seg på bølgen.

Her til lands har særlig NRK lykkes med sin populære NRKbeta. Andre eksempler på norske bedriftsblogger er Telenor, Dell, Sesambloggen (som muligens legges ned nå som Sesam legges ned?), Finn labs, Teknisk Beta, Sparebank 1 og VG Meta.

IT- og mediebedrifter er selvsagte kandidater til å prøve ut nye teknologiske mediekanaler, men jeg mener bedriftsbloggen bør appellere til langt flere. Offentlige myndigheter og støvete etater vil bare ha fordeler av å gjøre seg mer tilgjengelige for folk. Det samme med transportselskaper.

Ruter (tidligere Oslo Sporveier) får ofte så hatten passer av irriterte kunder. Mange lar sin frustrasjon over kollektivtilbudet deres flomme ut på nettet. Jeg tviler på at de rette menneskene i virksomheten får med seg alt dette, men det burde de. Hadde de bare hatt en blogg kunne de 1) fått vite om kritikken, slik at de kunne 2) lære av den, eller 3) fått anledning til å forklare seg. Det kunne igjen ført til 4) å unngå konflikt og kanskje på sikt 5) fått bedre omdømme.

Det er når man får negativ kritikk at man har muligheten til å rette opp inntrykket, og kanskje sågar komme ut av det med bedre omdømme enn før. Kundene dine prater allerede om deg på nettet. Du har altså ingenting å tape på å delta i samtalen.

Dessverre har ikke min arbeidsgiver (Aller Internett) startet en bedriftsblogg ennå, men jeg tror det bare er et spørsmål om tid før noe skjer. Aller har flere dataredaksjoner (DinSide Data, ITavisen og digi.no) hvor det er flere journalister (hei Pål Joakim!) som ønsker seg dette. Det hadde vært gøy å fått til noe sammen med søsterpublikasjonene våre.

Samtidig må det sies at vi har en tidvis svært god debatt knyttet til sakene i våre publikasjoner. Her deltar også journalistene, så vi er på ingen måte uten dialog med leserne våre.

Del tabbene
Det foregår mye spennende i redaksjonene som aldri kommer til uttrykk i artiklene som publiseres. Alt fra halvgode ideer (som kanskje egentlig er supre, hvem vet), ekstramateriale eller kanskje til og med tabber. Jeg har ved flere anledninger angret en vinkling eller arbeidsmetode, og kunne delt dette med andre. Det kunne blitt godt stoff i en blogg. Stadig oftere sitter jeg også med små videosnutter etter feltarbeid som kanskje er bedre egnet for en blogg enn den klassiske artikkelen.

Nye arbeidsmetoder for fremtidens journalister, verktøy, live blogging, tanker og erfaringer rundt bruk av lisensiering av verk gjennom creative commons eller informasjon om nettstatistikk er bare noen andre eksempler på de mange mulighetene for tema som finnes for en slik blogg.

NRKbeta kaller seg moderskipets sandkasse for teknologi og nye medier. En bedriftsblogg der digi.no deltar ville nødvendigvis måtte ha en lignende tilnærming.

Jeg håper vi snart får en sånn blogg på jobben. I mellomtiden kan det godt hende at jeg (i likhet med Pål Joakim) deler noen erfaringer fra jobben her på min private blogg. Det burde være unødvendig å nevne, men jeg skriver det likevel: alt jeg skriver her står for min egen regning.

Akkurat nå: Elton John – Saturday Night’s Alright (For Fighting)

Dugnaden mot nettleseren Internet Explorer 6 (IE6) har nå rullet og gått i over en måned. Det hele startet da en utvikler hos Finn.no foreslo en dugnad på Twitter. Senere skrev Anders Brenna, min tidligere utgavesjef i digi.no (nå er han nettsjef i Teknisk Ukeblad), en kommentar som utløste en massiv kampanje.

Jeg mener kampanjen har vært interessant å følge, men at den nå kan legges død. Forklaring følger.

Hovedpoenget bak dugnaden har vært at den gamle nettleseren fortsatt brukes av en god del, og spesielt bedrifter som i hovedsak enten har vært slappe eller ikke kan oppgradere grunnet interne økosystemer. Dette har skapt ekstraarbeid for noen webutviklere som må bruke tid på spesialtilpasninger. IE6 er åtte år gammel, og fra en tid da Microsoft i liten grad brydde seg om å støtte vedtatte webstandarder.

I tur og orden kastet norske medier og bedrifter seg på, og tiltaket ble sågar støttet av selv Microsoft og toppsjef Steve Ballmer, samt den norske regjeringen ved fornyingsminister Heidi Grande Røys. Kampanjen har bredt om seg også internasjonalt.

Det selve kampanjen har gått ut på er å vise besøkende som bruker IE6 en tekstplakat som oppfordrer til oppgradering eller bytte av nettleser.

Initiativtaker Brenna har blogget om at kampanjen blir en suksess først dersom man tvinger IE6-andelen ned under fem prosent. Det er jeg uenig i.

Noe av det mest interessante med webstandardene, slik de er definert av World Wide Web consortium (W3C) er nemlig at nye versjoner av for eksempel HTML og CSS ikke ødelegger for de gamle. Det kan komme nye stilmessige forandringer, men strukturen er den samme. Derfor kan selv brukere av gamle, utdaterte nettlesere se innholdet på nettsider i dag, med eksempelvis tekst og bilder. (Om enn med noe dårligere design og layout).

Dette fungerer ved at nettlesere viser tekstblokker uansett om de strukturmessig omkranses av ukjente HTML-elementer. Av samme grunn er det mulig å surfe nettsider med basale tekstbaserte nettlesere som for eksempel steingamle Lynx.

Det finnes en stor gruppe webdesignere som til tross for dette jobber meget hardt for at nettsidene de lager skal se identisk ut i alle nettlesere, helt ned til nærmeste piksel. At nettsider kan designes slik tradisjonell grafisk bransje jobber på papir er helt misforstått. Hele grunntanken bak HTML slik W3C definererer dette, er nemlig at de ulike webklientene står relativt fritt til å tolke presentasjonen. Nøyaktig likt blir det aldri i to forskjellige nettlesere, og det er egentlig helt greit. Vi kan leve med noen forskjeller.

Med innføring av stilsett (CSS) fikk designere enda flere muligheter for pikselbasert design, og dermed også misbruk. Fordelene med å skille innhold og design er mange, blant annet at brukeren selv kan velge utseende. Dermed kan svaksynte bruke egne stilsett som for eksempel endrer kontrasten mellom bakgrunnsfarge og tekst, skriftstørrelse og så videre. (Det er mange flere fordeler, men det kommer jeg ikke inn på her nå).

Poenget mitt er at det er pikseljunkiene som ødelegger nettet, i mye større grad enn gamle nettlesere. Webdesignerne som higer etter at layouten skal styres ned til minste piksel må omvendes.

La meg illustrere problemet. Se selv hvordan nettbutikken til Platekompaniet ser ut på min 55 tommers stueskjerm:

Her har pikselkåte designere sørget for å lage en nettside der jeg ikke makter å klikke på lenken “kjøp” og menyene er svært rotete. Grunnen til at det blir slik er at jeg har mye høyere oppløsning enn webdesigneren har “tatt høyde for”.

Det finnes etter hvert så enormt mange nettlesere og ulike versjoner av disse, ulike oppløsninger og webklienter at utviklere som lager nettsider bare har ett reelt valg dersom de skal lage et skikkelig håndverk: de må følge standardene. Test selv om din nettsider følger standardene ved å kjøre nettsiden din gjennom W3Cs validatortjeneste.

Derfor mener jeg det er lite fruktbart å fokusere så enormt på én enkelt gammel nettleser.

De som ikke har oppgradert nå kommer neppe til å gjøre det uansett hvilke nye påfunn kampanjen skulle finne på i det planlagte møtet om videre fremdrift mandag 16. mars.

Brukerne og bedriftene som fortsatt tviholder på IE6 ville oppgradert uansett en gang i fremtiden. Etter mitt syn spiller det liten rolle om kampanjen fremskynder dette med noen måneder eller halvår.

Men det ser ikke ut til at IE6-dugnadens bakmenn ser det slik. Kanskje er de blindet av kampanjens store oppmerksomhet og engasjement?