Den gangen hadde vi akkurat vært gjennom en nedbemanning og flyttet til nye lokaler sammen med resten av Aller-konsernet. Utgavesjefen og han som ansatte meg hadde nettopp sagt opp. Så gikk vi rett inn i en ny guffen nedbemanningsprosess.

Vond tid, men lærerikt
Nå satt jeg virkelig oppe i det. Både fordi jeg frykten for jobben min, samtidig som jeg var innvalgt i NJ-klubbstyret. Dermed ble jeg utpekt til å delta i nedbemanningsforhandlinger med ledelsen. Lærerikt, men samtidig den vanskeligste tiden jeg har opplevd.

Kort fortalt havnet jeg i den bisarre situasjonen der vi i praksis argumenterte for at jeg burde miste jobben, som en av de med kortest fartstid. Ansiennitet er det eneste objektive kriteriet man som tillitsvalgt kan anføre i en slik situasjon.

Ledelsen har styringsrett, og de ville det annerledes. Jeg ble ikke utpekt, men en av kollegene i redaksjonen min mistet dessverre jobben.

Oppturen
Det siste året har jeg vært en av bare tre journalister i digi.no, Norges beste og mest leste nettavis for IT-bransjen. Samtidig har jeg for alvor funnet plassen min i redaksjonen. Det har blitt veldig mange gode saker. Produktiv er jeg også. Ser ut til at jeg har skrevet rundt tusen artikler det siste året.

Jeg har blitt premiert for månedens beste sak blant alle nettstedene til Aller Internett, og nominert til den samme prisen flere ganger. Det er vanskelig å ikke være litt stolt over det jeg har fått til.

Siden er jeg også blitt valgt til nestleder i klubbstyret. Det er nesten litt uvirkelig. Men vi har tøffe dager foran oss. Nå er det brudd i forhandlingene mellom MBL og NJ og det mobiliseres til en mulig streik.

Siden 14. april 2008 har jeg skrevet over 730 nyhetsartikler, 12 kommentarer, besøkt de fleste kjente IT-selskap og en mengde store og små aktører i bransjen. Jeg har også rukket å intervjue en rekke legender, IT-guruer og kommet med flere avsløringer.

Sitatvegring. Det siste har lært meg at mange norske kolleger vegrer seg for å sitere konkurrenter. Ved flere anledninger har Digi eksempelvis avdekket grove brudd på personvernlovgivningen, som kan få dramatiske samfunnsmessige og personlige konsekvenser. Sist skrev jeg om hvordan 270.000 fødselsnumre ligger helt åpent tilgjengelig for misbruk av hvem som helst. Kun noen ganske få valgte å sitere saken, selv om NTB videreformidlet den. Ingen større medier gadd å plukke opp tråden.

Vet norske næringslivstopper hvor lett kriminelle kan svindle dem ved hjelp av disse lekkasjene? Problemet kan bare løses ved et bredt fokus på at person- og fødselsnumre aldri alene kan brukes til identifikasjon.

Taktskifte. Helt fra starten var det nok tempoet som var mest skremmende. Mens mine utmerkede kolleger kunne finne på å skrive både fem, seks og enda flere artikler på en god dag, var jeg heldig om jeg klarte et par i begynnelsen.

Etter ti års bakgrunn som webansvarlig og informasjonsmedarbeider var derfor overgangen forholdsvis brutal. Fra å ha skrevet to-tre saker i uken som redaktør for Dataforeningens nettside og deres infoside i papirutgaven av Computerworld, måtte jeg plutselig levere minst fem-gangeren.

Utfordringen viste seg heldigvis å være overkommelig, ettersom jeg kunne konsentrere meg helt og holdent på skriving, og ikke alt det andre jeg tidligere måtte gjøre i tillegg av tekniske oppgaver.

Spesielt synes jeg overgangen gikk bra grunnet veldig god hjelp og oppfølging av min daværende utgavesjef og skrivende kollega Anders Brenna. Han har lært meg utrolig mye!

To-veis kommunikasjon. Den andre virkelig store forskjellen jeg umiddelbart merket, og satte enorm pris på, var dialogen med de svært engasjerte Digi-leserene. For første gang oppdaget jeg at sakene jeg skrev faktisk ble lest.

Digi.no har etter min mening en av nettavisenes beste debattnivå, og det er ikke uvanlig at en god sak kan få hundre debattinnlegg. Ofte har deltakerne inngående kunnskap og innsikt som gir en ekstra dimensjon til sakene vi skriver. Debatten gir også korreks til journalistene dersom de har gjort noe feil.

Her har jeg fått kjeft, blitt truet med juling, men også fått skryt og gode tilbakemeldinger. Vi leser alle kommentarene som kommer inn, selv om vi ikke alltid deltar i debatten.

Vi kan på direkten se hvor mange som leser sakene, normalt med ti minutters margin. Dermed kan man umiddelbart se effekt av hva en liten endring av overskrift gjør med interessen. Det er mange eksempler på at selv små justeringer kan doble antall lesere!

Live dekning. Journalistikken utfordres av dagens raske medievirkelighet. Det siste året har jeg eksperimentert med å skrive og publisere saker på direkten ute i felten. Skriveblokk og penn er byttet ut med bærbar-pc og mobilt bredbånd, alt for å kunne levere enda ferskere nyheter.

Jeg har ennå ikke prøvd ut direkte leserinvolvering i reportasjene, slik det er mulig å gjøre med løsninger som CoverItLive, men dette kommer jeg garantert til å gjøre i fremtiden. Her har journalister flest mye å lære av bloggere.

Video begynner å bli stadig mer vanlig i nettpublikasjoner, og kommer til å bli enda viktigere fremover. Fortsatt er jeg den glade amatør når det gjelder å stå foran kamera under innspillingene av innslagene med Digi-TV, men lærer hele tiden. Jeg har gått til innkjøp av et ultraportabelt HD-kamera, og kommer til å eksperimentere med litt mer filming i felten fremover i sakene der det faller seg naturlig.

Anmeldt. Kurt Oddekalv og Norges miljøvernforbund rev i september ned en mobilmast de mente var ulovlig satt opp. Det startet en serie med artikler der vi dekket konflikten mellom mobiloperatøren MTU og miljøvernerne. En sak jeg skrev ble av forbundet klaget inn til Pressens faglige utvalg (PFU). Dette er første og eneste gang Digi har fått en PFU-klage som organet har behandlet. Gleden var stor da vi ble frikjent, og det ble klart at vi ikke hadde brutt pressens regelverk. Igjen må jeg rette en stor takk til min tidligere utgavesjef som la ned mye arbeid i denne saken.

Oppsigelser. Finanskrisen ble for alvor kjent først på høsten i fjor. Mediebransjen lever av annonsekroner og ble en av de første norske ofrene for den globale nedkjølingen av økonomien. Det fikk også vi merke. I november ble det klart at Aller Internett måtte nedbemanne for å spare penger. Miljøet ble sterkt preget av kuttene, som endte med at 12 av 60 journalister fikk sparken.

Vår redaksjon har heldigvis ikke fått merke sparekniven. Men situasjonen er som kjent fortsatt dramatisk for mediene. Senest forrige måned kunngjorde Aller at de kutter 70 årsverk, denne gangen i papiravdelingene.

Ratt – Round And Round 

Det er tøffe tider for journalistene. Finanskrisen kom rekende midt oppi den pågående avisdøden og medieskiftet mot internett.

Meldingene om nedbemanning hagler, både blant tradisjonelle mediehus og nettpublikasjoner. Alle er enige om at det blir verre før det blir bedre. Er det så ille at selve journalistikken er truet?

Anders Brenna kommer med oppskriften på fremtidens journalistikk på kommentarplass i Teknisk Ukeblad. Men gjør han det?

Problemet med kommentaren er at den ikke holder hva den lover. Som journalist Harald Klungtveit ganske riktig observerer inneholder den mange paroler, men ingen svar. Dermed er det heller ingen oppskrift.

Den kryptiske løsningen hans er at journalistikkens fremtid er som en boks med Lego, ulike brikker må på plass. Selv om han skriver godt og har mange gode poenger blir det denne gangen mye suppe og lite biff.

Anders vet at også nisjepregede nettpublikasjoner kan tjene gode penger, for han har selv jobbet i en slik nettavis. Problemet er at alle i dag forsøker å leve av bannerannonser. Det kan de ikke i fremtiden. Allerede nå ler webekspertene av denne modellen, og lener seg trygt på undersøkelser som entydig viser at leserne er bannerblinde. De teknisk oppegående stripper dessuten annonsene vekk med ulike blokkeringsverktøy.

Den klassiske bannerannonsen er allerede død som primær inntektskilde. Men de vil ennå selge godt i en tid, men det er fordi det finnes en rekke annonsører som ikke har skjønt det. En nesten utrolig mengde markedsansvarlige har faktisk ikke peiling overhodet, men de kommer også til å skjønne tegningen etter hvert, eller bli erstattet.

Annonseavdelingene må derfor tenke nytt. Kanskje kan tekstbaserte annonser være en løsning, det fungerer for søkemotorene. En annen og trolig bedre modell er betalte ekstratjenester som VG Netts vektklubb eller fotball-TV.

Den norske pressestøtten går bare til papiraviser. Slik kan det ikke fortsette, og her er jeg helt enig med Brenna. God journalistikk bør premieres, ikke et spesielt format eller mediekanal. Skal det bli rettferdig må også nettaviser kunne få statsstøtte, ellers bør hele ordningen legges ned.

Brenna tar også et oppgjør med det jeg oppfatter som «klipp og lim»-journalistikken og oppfordrer til samarbeid mellom publikasjonene, ved at konkurrentene lenker til hverandre. Det siste er et ømt punkt for mange, men utviklingen ser ut til å gå i retning av mer lenking. Det blir det imidlertid ikke mer penger av, bare mer fornøyde lesere.

Mer egenprodusert stoff og ekte journalistikk er fremtiden. Google kan ikke erstatte tomrommet etter innholdsleverandører som går konk, slik Brenna hevder. Google lever av å levere andres innhold. Dermed er søkegiganten en samarbeidspartner mer enn en konkurrent.

Fremtidens journalist må jobbe flermedialt. Det betyr at skribentene må kunne mer og være mer effektive enn mange er i dag. Jeg tror det blir mindre rom for spesialisering på små fagområder.

Når jeg er «ute i felten» blir jeg forbløffende ofte spurt om hva mitt fagområde er. Ennå de som spør vet at jeg er IT-journalist fra Digi.no, IT-bransjens ledende nettavis. Vel, surprise, vi er fire journalister i redaksjonen. Med slike ressurser blir det umulig å bare skrive om ett smalt område, for eksempel sikkerhet, Java-utvikling eller serverrommets irrganger. Det er riktig at noen av oss må sies å tendere til å skrive oftere om noen områder enn andre, men sannheten er at vi alle må ha evnen til å skrive om alt sammen.

Journalistene må i fremtiden kunne ta bilder, video og de må kunne rapportere direkte. Allerede i dag eksperimenterer mange journalister og bloggere med live rapportering og verktøy som CoverItLive, en løsning som lar leserne delta i reportasjen. Dette vil vi trolig bare se mer til i tiden som kommer. Dette blir en kompleks, men meget spennende utvikling. Fremtiden er lys for de som beholder jobbene sine.