Maroder tar seg en aldri så liten pause fra blogginga.

Lenker er limet som binder weben sammen. Uten denne mekanismen ville det vært umulig å surfe nettet. Selv Google ville blitt redusert til en mer eller mindre meningsløs tellemaskin, dersom vi ikke kunne klikke på nettadressene den foreslår.

Hvem som helst kan lenke til hva som helst. Slik har det vært siden weben ble unnfanget, og det er genialt.

Hvorfor VG på død og liv insisterer på å fortelle leserne at de ikke er ansvarlige for innholdet på eksterne sider de lenker til, er derfor et lite mysterium.

Det er fullstendig unødvendig.

Likevel gjør de det hele tiden, gjerne flere ganger per artikkel. I tillegg minner Norges største nettavis om det samme nederst på forsiden:

VG Nett har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Aller Internett innførte Twingly-tjenesten for alle sine nettpublikasjoner tidligere i år, slik flere nettaviser har gjort før dem.

Twingly er en bloggsøkemotor som enkelt forklart gjør det mulig for bloggere å koble egne innlegg mot nettavisenes artikler, ikke ulikt metoden der blogger kobles mot hverandre gjennom såkalte «trackbacks«.

Brukt riktig kan dette gi leserne verdiøkning ved å tilby utvidet debatt og nye vinklinger. Samtidig får nettavisene og bloggene verdi i kraft av økt «Google-juice«, vår tids nye valuta.

Flere lenker inn mot ett nettsted fører til bedre ranking i søkemotorene, og potensielt mer trafikk over tid. Dette kan altså gi en vinn-vinn-situasjon for alle involverte.

Etter å ha fulgt hva slags bloggere som utnytter denne muligheten viser det seg dessverre at Twingly også misbrukes en del.

Flere utnytter tilbudet ved å koble inn blogginnlegg helt blottet for eget innhold. Noen stjeler bare et avsnitt eller to fra en sak. Slike blogger er ofte fulle av Google-annonser, så hensikten med praksisen kan vanskelig misforstås.

Andre kommer med drøye påstander, der journalisten kanskje latterliggjøres i bloggen, men uten å tilby tilsvarsrett. Det finnes blogger som har skrudd av kommentarfunksjonen kategorisk.

Det kan stilles spørsmål ved om disse bloggene i det hele tatt er blogger, ettersom kommentarfunksjonen er et av de viktigste kjennetegnene ved blogg som medium.

Jeg kaller dem minusblogger. Ikke bare har de ingen ting å tilføre, de stjeler, utnytter andre og forsøpler internett.

Klikkhoreri er vanligvis betegnelsen nettbransjen bruker om saker som overselges gjennom å love mer i tittel/ingress enn artikkelen leverer, gjerne i kombinasjon med ekstremt tabloide vinklinger. Leseren blir lurt til å klikke.

Twingly-lenkede blogginnlegg (du finner dem under artikler på digi.no, dinside.no og mange andre publikasjoner) uten annet innhold enn meningsløs svada og reklame er selvsagt like ille, de er klikkhorer de også – prostituert for annonsekroner og Google-saft.

De verste tilfellene kommer til å bli luket vekk, ved at nettavisene filterer dem vekk. Foreløpig har det ikke vært en prioritert oppgave, ettersom vi er i en lærefase, men minusbloggene bør ikke føle seg for trygge.

De fleste norske nettaviser har i dag egne mobilutgaver av publikasjonen sin.

Det er lurt, fordi salgssuksessen Iphone har markant endret hvordan mange leser nyheter det siste året.

Stor skjerm og en nettleser som virker gjorde det attraktivt å surfe nettet også via mobiltelefonen, for eksempel under en togreise eller på bussen. Under trege nettforbindelser over EDGE eller 3G er det ofte hensiktsmessig med lette, mobiltilpassede sider.

Synd da at manges mobilversjoner fremstår som rene venstrehåndsarbeid fulle av unødvendig dupliserte saker. Flere skjemmes dessuten av tekniske feil.

Dette har irritert meg en stund, og når jeg nettopp sjekket hadde både Dagbladet, Nettavisen og NRK dupliserte saker på sine respektive mobilformaterte forsider.

Det er tvilsomt at dobbeltoppføringene er tilsiktet, og slik sløsing med plass ville neppe inntruffet på de vanlige nettutgavene deres.

Jeg har tidligere merket meg at flere enn de jeg nå nevnte synder. IT-avdelingen hos min egen arbeidsgiver er heller ikke uten lyte hva gjelder de ulike mobilversjonene.

Feil kan naturligvis oppstå under den kontinuerlige drift og utviklingen av nettsteder, men min påstand er at kodekluss på mobilnettsider opptrer eller oppleves langt oftere enn på de vanlige nettsidene.

Uten å nevne navn kan jeg si at en av Norges mest besøkte nettsteder nylig hadde en tolkningsfeil i programkoden som krasjet hele mobilutgaven i nesten en uke før tabben ble rettet.

Inntrykket jeg sitter igjen med er at teknikerne eller de ansvarlige selv neppe er innom egne mobilsider særlig ofte.

Brukervennligheten og den opplevde kvaliteten på mange mobiltilpassede nettsteder må dessuten kunne sies å ha stort forbedringspotensial. Hvem kan med hånda på hjertet si at deres løsninger er brukertestet?

Det er på høy tid at webutviklerne skjerper seg på dette området.

Publikasjonene merker nok at trafikken via mobilsurfing øker, og de må derfor ta grep og sørge for å levere varene også i denne kanalen.

Den fysiske verden er det neste naturlige skrittet for weben. Virtuelle lag med informasjon som ligger lagret i kyberrommet kobles til faktiske gjenstander, gater, bygninger, dingser og mennesker. Informasjonssamfunnet får en helt annen dimensjon enn du er vant til.

Dette er ikke lenger et fantastisk fremtidsscenarie hentet fra obskure science fiction-romaner. Denne utviklingen skjer akkurat nå.

Stedsbevisste tjenester (geo awareness) som knytter hyperlenker og informasjon til nøyaktig angitte fysiske plasser vokser frem, og det vil snart komme mange flere.

Forfatter Roy Jacobsen sier i en tv-reklame for Telenor at ingen ringer og spør hvordan du har det lenger. Dagens ungdom begynner samtalen med å spørre hvor du er. Snart blir det også unødvendig.

Geososiale nettjenester som Loopt, Brightkite, Fire Eagle (Yahoo) eller Latitude (Google) gir allerede svar på hvor vennene dine befinner seg ved hjelp av GPS-posisjonering, trådløse nett eller triangulering mellom mobilmaster.

Mange vil frykte at slike tjenester truer personvernet og at de er selveste inkarnasjonen av skrekkbildet George Orwell tegnet i sin fremtidsroman 1984. Dette tror jeg løses (som nå) ved at brukerne avgjør hvilken informasjon som skal være tilgjengelig.

Selv synes jeg det er mer interessant å tenke seg de mange mulighetene som ligger i neste skritt.

Står du utenfor en restaurant og lurer på om maten er god? Det er ingen grunn til å stole på oppstilte reklamebilder, ta i stedet frem dingsen din (fremtidsforsker Michael Liebhold fra Institute for the Future kaller det en «viewfinder») og se hva tidligere kunder opplevde.

Jeg har begynt å ta bilder av maten og legge det ut ved hjelp av Brightkite-applikasjonen til iPhone, så dette er mulig allerede i dag:

Vegetarburger fra Beach Club på Aker brygge

Følg meg på Brightkite, så får du flere mattips etter hvert. Du kan forvente en del vietnamesiske, kinesiske og indiske retter fremover..

Jeg har også integrert informasjon fra Brightkite her på bloggen min. Kartet i høyre meny viser hvor jeg til en hver tid befinner meg. (Så fremt jeg har oppdatert hvor jeg befinner meg). Jeg pusler med hvor lang forsinkelse jeg skal legge inn. Den er hemmelig så langt.

«- Nå begynner du virkelig å ta av» mente en kamerat av meg når vi var ute og drakk et par øl på fredag. Mens jeg fiklet med iPhone og «sjekket inn» virtuelt som gjest på Barfly i Stortingsgata. Samtidig begynte jeg å tenke høyt om hvilke muligheter den geobevisste weben vil få etter hvert.

Geospill
Ganske raskt så jeg for meg en gjeng mennesker som løp nedover gata, deltakere i et geobevisst interaktivt spill. Et par eldre kikket forbløffet bort på oppstandelsen og skjønte ikke bæret. De kunne nemlig ikke se det samme som spillerne. Kanskje fremtidens trening foregår i en virtuell Wolfenstein-verden midt i Oslo sentrum? Det er bare fantasien som setter grenser.

Om det blir syntetiske implantater, avanserte skjermbriller eller mobiltelefoner som gjør dette mulig skal jeg la ligge.

Det trenger selvfølgelig ikke bare være spill. Nye forretningsideer, samfunns- og nytteverdi, underholdning og sosial interaksjon kommer til å ta helt av når geoweben sprenger grensene for hva som er mulig.

Les gjerne også om Wired-journalist Mathew Honans geo-eksperiment eller NRKBeta og Øyvind Solstads artikkel om stedsbevisste tjenester.

Hva tror du fremtiden vil bringe?